Elegisk lindring – Om John Williams' Stoner

John Williams nyoppdagede og kritikerroste roman, Stoner, er en rystende vakker og forsonende roman. Den fremstiller et genuint empatisk blikk på en skjebne som fremstår som så ordinær og livsnær at den skaper klangbunn og gjenkjennelse. Dette gjør den til en grunnleggende antinarsissistisk roman. Samtidig er den elegisk, elegisk lindrende; den har en meditativ poetisk rytme i all sin stilistiske nøkternhet som gir den sorgsangens utdrivelsespotensiale. All motgang protagonisten møter overtrumfes av kjærligheten til livet og litteraturen.

Stoner er en lavmælt roman. Kanskje er det noe av grunnen til at den ikke ble en bestseller i Amerika i sin tid, undrer Julian Barnes i The Guardian og Tim Kreider i The New Yorker, som betegner den som en «anti-Gatsby». Den handler om et stillferdig og uglamorøst liv: En ung mann fra en fattig bondefamilie blir sendt på universitetet for å studere agronomi, forelsker seg i litteraturen, tar doktorgraden, og underviser i faget han brenner for helt til sin død, men uten å stige høyere i gradene enn til viseprofessor. Han utgir en bok, gifter seg, får barn, opplever to verdenskriger; hans liv er fylt av motgang på alle fronter. Etter hans død er det få som husker ham blant studenter og kolleger, får vi vite innledningsvis, for «de eldre er navnet hans en påminnelse om den slutten som venter dem alle.» Slik frarøves leseren alle illusjoner om å få presentert en storartet skjebne allerede på første side. Det er et modig grep, samtidig er det et nysgjerrighetstriggende grep: Det tvinger leseren til å søke etter romanens grunnanliggende på et annet nivå; slik viser den leseren tillit, idet den fordrer en lesekompetanse, en intellektuell og litterær nysgjerrighet forfatteren tar for gitt. 

Stoner bergtar meg litt etter litt, erobrer skanse for skanse av den skepsis som alltid er der i møte med en kritikerrost bestselger. Hvordan går så forfatteren frem for å bergta meg som leser? Med skånsomhet, med spenning og med en uslitelig tro på livets evne til å overtrumfe resignasjon og absurditetsfølelse. Med en altomfattende empati som skaper ut av en singulær erfaring, et nesten usynlig menneskeliv, en universell beretning om kamp, kjærlighet, tap og seire. Williams lar romanen speile en epoke med en empati som smitter leseren og får oss til å føle oss som deltagende i en felles historie. For har vi ikke hørt våre foreldre eller besteforeldre fortelle om motløsheten og meningsløsheten som preget depresjonstiden, usikkerheten gjennom krigs- og krisetilstander? Er det ikke dette som gjør lesningen til et gjensyn som gjør oss godt? Og hva er det som bidrar til at et slikt gjensyn gjør oss godt, spør jeg meg under lesningen av Williams roman. Jeg tror grunnen til romanens suksess ligger nettopp her. Ikke først og fremst i Williams elegante turnering av dramaturgiske grep som fengsler leseren, ikke i pertinente sosialhistoriske skildringer, ikke i tragediens intensitet; men i selve blikket. Det som griper meg i Stoner er forfatterens medlevende, empatiske blikk, ikke bare på hovedpersonen, men på hovedpersonen som enkeltmenneske i et større perspektiv. Her finnes en grunnleggende antinarsissisme som gjør godt. Gjennom et meditativt, utvidende blikk inkluderes protagonisten i et fellesskap, i en felles utdrivende sorgsang.  Slik beskriver forfatteren hvordan den kollektive tragedien – krigen – forsterker den private, familielivets: «Det var kraften av en offentlig tragedie han følte, en gru og en smerte så gjennomsyrende at private tragedier og personlige ulykker ble flyttet til en annen tilstand, dog forsterket av selve den enorme endeløsheten de fant sted i, slik betydningen av en enslig grav kan økes av en stor ørken omkring.»

Paradoksene i protagonistens karakter skaper dybde og livsnærhet og skildres stillferdig. En sammensatt tilhørighet gjør ham fremmed i sitt miljø og samtidig sterk: Han kommer fra en fattig bondefamilie og har lært seg utholdenhet og stoisk ro overfor skiftende livsvilkår; samtidig har han akademikerens lidenskapelige nysgjerrighet og utforskertrang. Når depresjonstiden rammer, er Stoner en av de få i sitt miljø som forstår, takket være sin opprinnelse: «Dypt inne i han, under hukommelsen, lå kjennskapen til trange kår, sult, utholdenhet og smerte. Selv om han sjelden tenkte på de tidlige årene på gården i Booneville, la arven derfra alltid langt fremme i bevisstheten og i blodet, overlevert av forfedre med ukjente, harde og stoiske liv». Lidenskapen til faget er selve livsgrunnlaget, utgangspunktet for en stoisk evne til utholdelse: «Med filologens nysgjerrighet og ulegemlige glød som ikke tar hensyn til hverken ung eller framskreden alder, vendte han tilbake til det eneste livet som aldri hadde sviktet ham.» Er det kanskje hans opprinnelse, nærheten til naturen og vissheten om at det alltid står større ting på spill, som gjør at han aldri klarer å tilpasse seg det smålige intrigemiljøet på universitetet?

Den sammensatte tilhørigheten gir ham en tidlig opplevelse av tapsfølelse. Når han forteller foreldrene av han ikke vil gjøre ferdig en planlagt agronomutdannelse og så vende tilbake til gården, men vie sitt liv til litteraturen, blir foreldene overrasket, men aksepterer hans valg: «Men han merket at han ikke hadde noe å snakke med dem om, det gikk opp for ham at han og foreldrene var i ferd med å bli fremmede fra hverandre, og han kjente kjærligheten til dem øke på grunn av tapet.» Det er med stoisk forsoning han skildrer deres bortgang som en syklisk bevegelse: «Nå lå de i den samme jorden de hadde viet sitt liv til.» Denne lille setningen speiler fortellerstemmens grunnleggende livsholdning, og finner sin gjenklang i romanens avslutningssetning. 

Stoisk og lidenskapelig, lavmælt og livbejaende under en tilsynelatende resignasjon som er overlevelse, fremstår Williams protagonist. Romanens verdivendinger er trofaste og skånsomme, nysgjerrighetstriggende og spenningsdrivende. Og noen ganger til å gispe etter luft av. Fortellerrytmen speiler det meditative empatiske blikket på protagonisten: tristesse og lykke oppleves samtidig, desperasjon og forsoning går side om side. Den langsomme, meditative rytmen befester en elegisk grunntone i romanen, som også er nærvær, et oppmerksomt nærvær som lytter seg frem. Det er sorgsang, utdrivelse og forsoning, som med standhaftighet hyller livsstrømmen i mennesket. Kanskje er det nettopp derfor romanens vendinger fremstår som skånsomme; de er der slik de finnes i ethvert liv, men de avskåres det storslagne spekulative, det støyende livet protagonisten selv misliker. 

Stoner fremstår som genuint tilstedeværende, med et grunnleggende empatisk blikk, en nær sagt altruistisk holdning til verden og menneskene rundt ham. Med en lidenskap for litteraturen som gjør at kolleger og studenter betrakter ham etter hvert som blind for alt som foregår utenfor undervisningen. Men blind er han ikke, han er bare usedvanlig fokusert, alt som ikke spiller noen rolle klarer han å sjalte ut fra oppmerksomhetsfeltet. Angrepene han utsettes for, og som ryster leseren, klarer derfor aldri å ødelegge ham. Det er opp til leserens blikk å definere ham som en resignert mann eller en lavmælt kriger: «Han var seg selv, og han visste hva han hadde vært.»

Williams fremmaner en verdighetsopplevelse som blir til mot alle odds. Stoner møter motgang på alle kanter, ingen krok er trygg, hans liv er en kanossagang av brutte håp og forventninger, av saboterte prosjekter. Likevel ender romanen opp i en stille, nesten uhørlig livsbejaelse gjennom troen på kjærligheten. Paradoksalt nok, troen på kjærligheten hos en mann som har opplevd så altfor lite av den.

Stoner inneholder noen av de vakreste skildringer av kjærligheten jeg har lest: «Som middelaldrende begynte han å skjønne at den hverken var en nådestilstand eller en illusjon; nå så han på den som en menneskelig tilblivelseshandling, en tilstand som ble oppfunnet og modifisert sekund for sekund og dag for dag, av viljen, hjernen og hjertet.» Den sent oppdagede, intense og sanselige kjærligheten. Og den han ser tilbake på når livet ebber ut: «Kjærligheten lå der, under nummenheten, likegyldigheten og tapet, intens og klar, den hadde alltid vært der. I ungdommen hadde han gitt den bort uten forbehold, uten å tenke. Han hadde gitt den til kunnskapen som hadde åpenbart seg for ham (…) Han hadde gitt den til Edith (…). Han hadde på merkelige måter, gitt den til hvert øyeblikk i livet, kanskje mest av alt når han ikke var klar over det selv. (…) Til en kvinne eller et dikt sa den ganske enkelt: Se! Jeg lever.» Elegien, tristessen, resignasjonen overtrumfes av en stille livsbejaelse.

Kvinneskikkelsene i Williams’ roman er en studie verdt i seg selv. Kun én av dem, Katherine, lever ut sin lidenskap, faglig og emosjonelt, hun lever fattigslig og blir ikke gift. Er det epoke og miljø som har oppdratt Edith, Stoners kone, til roller som er så fremmedgjørende at hun i ren frustrasjon blir en hustru som forpester sin manns tilværelse? Fortelleren synes å antyde noe slikt når han kort analyserer hennes oppdragelse. Eller skyldes hennes ustabile oppførsel (hun veksler mellom frigiditet og dyrisk begjær, mellom totalt likegyldig og overoppmerksomt moderskap) noe vi ville satt diagnose på i dag? Det er skildringer av Edith og datteren Grace som kan henlede til tanker om psykiatrisk arvesynd. Men alt dette forblir gåtefullt, og glir inn i resten av omgivelsenes nådeløse omskiftelige karakter, som protagonisten bare må forholde seg til, resignert, stoisk tro mot og lidenskapelig knyttet til det han elsker i livet. Det er bare livet, livet i all sin uforutsigbarhet, lik den store historien som ruller bak, krig på krig, og i mellom krise og depresjonstid.

John Williams selv skal ha uttrykt overraskelse over at mange lesere synes romanen er trist, og skal ifølge Julian Barnes i The Guardian ha svart: «Han levde et godt liv, et bedre liv enn mange andre, han var engasjert i det han gjorde, og arbeidet ga ham en egen identitet, gjorde ham til den han var.» Og kanskje er det dette som bærer historien om Stoner: Tross motgang, fastholder han det han elsker. Tross lite kjærlighet fra omverdenen får han leve ut kjærligheten til sitt fag og sitt yrke; det er vesentlig for et menneskes verdighet. Midt i depresjonstiden, der så mange menn og kvinner ble knekket på uverdig vis, fikk han beholde sin stilling på universitetet. Tapene han opplever gjennom livet befester historien som universell og livsnær, dette gjør det mulig for leseren å oppleve gjenkjennelse. 

Stoner presenterer livsvilkår men også persontegninger som delvis tilhører en forgangen tid. Der man i en høylydt roman ville utbasunert avstandstaken og kritikk, finner vi en stille undring, som mer er forsoning med fortiden enn resignasjon. Et empatisk fortellerblikk på protagonisten muliggjør undring og medlevelse hos leseren, som i sin tur kan vende det samme blikket mot seg selv, og slik erfare lindrende speiling. Hvem har ikke opplevd å måtte kjempe mot krefter som de som beskrives i Stoner, å spille energi og livsgnist på et krevende forhold, eller at faglig lidenskap og tiltakslyst falmer i møte med stor og meningsløs motarbeidelse? Williams evner gjennom sin fortelling å løfte historien om Stoner ut av den spesifikke konteksten og over i en større sammenheng, ikke med store fakter og dramatiske vendinger, men med en inntrengende og stillferdig tilstedeværelse i livets drama, der litteraturen blir stående som protagonistens lindring, som vennskapet som knytter ham til menneskeslekten.

Lignelser om lykke og eksil – Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen

«Du skall leva fjärran från ditt hem och vara lycklig.» Rune Christiansen innleder sin nyeste roman, Ensomheten i Lydia Ernemans liv, med en epigraf som resymerer menneskets grunnleggende og paradoksale livsvilkår:  eksilet og lykken. Edith Södergrans sitat favner Lydia Ernemans eksiltilværelse og samtidig vår alles. Vi kastes ut i verden, avskjæres fra de kjente, hjemlige omgivelser, og en dag, etter mange år i mer eller mindre utlendighet, svinner også selve hjemmet. De som fostret oss går ut av tiden, og igjen sitter minnene, som lever videre, i oss, i landskapet rundt oss, og videreføres gjennom vårt blod til neste generasjon. 

Denne syklusen skildres stillferdig, poetisk og enkelt som et lite eventyr, en lignelse, i Christiansens siste roman.  Vi følger den nordsvenske dyrlegen og naturelskeren Lydia fra ungdomstiden til hun flytter til Norge tretti år gammel og får sitt første barn: en tilværelse preget av livets og årstidenes syklus. 

Ensomheten i Lydia Ernemans liv fremstår på mange måter som et vendepunkt i Christiansens forfatterskap. Når jeg prøver å definere hva som er nytt i denne romanen (et større fokus på naturen, dyrene, det sykliske i tilværelsen og i naturen, en sjangermessig tilknytning til eventyret), blir jeg minnet om at mange av disse tingene har vært til stede i forfatterskapet tidligere, bare på mer diskret vis. Hver ny roman i Christiansens forfatterskap utgjør en form for vendepunkt, kan man si; noen ganger er vendingen så markant at man nesten kan lure på om det er den samme forfatteren som skriver (slik som overgangen fra Hvalene i Glasgow til Dypt mørke og fra På ditt aller vakreste til Intimiteten). Gleden ved å eksperimentere og befeste det litterære eksperimentet i en kjær tradisjon som benevnes, pekes på, hylles med varm takknemlighet, fremstår like sterkt i hans åttende roman som i hans første. 

Ensomheten i Lydia Ernemans liv er samtidig nyskapende og breddfull av linjer til tidligere verk i Christiansens forfatterskap. På side tretten finner jeg en fortettet passasje som inneholder lavmælte, men likevel tydelig nærværende referanser til tidligere romaner: «Ved bredden av tjernet ble hun stående ganske urørlig, bare nå og da løftet hun hånden for å vifte vekk et insekt, og et par ganger strakte hun seg etter en øyenstikker, ikke for å gripe den, snarere for å anerkjenne forbindelsen der i skumringen. To skapninger delte, om aldri så flyktig, samme tidsrom, det var virkelig ikke uten betydning. Et rastløst fuglekvitter lød fra kjerret, tørre blader skalv i vinddragene, og overalt svaiet og bølget bregner og tistler og paddeblader i døsige og uvirksomme bevegelser.» 

Lydia griper etter et insekt for å favne en tilværelse, for å være tilstede i et samtidig rom. Her ligger en opplevelse av å være del av et alt som også innebærer omsorg for dette altets bestanddeler. Scenen minner om en lignende gest i Steve Mc Queen er død, romanen om en racerbilfører fra 1998, og er et typisk eksempel på ledemotiv som befestes gjennom etapper og ulike protagonister i et forfatterskap, som avspeiling av en eksistensiell grunnholdning. I samhørigheten som uttrykkes i denne gripegesten ligger muligheten til å finne seg selv i en sammenheng, og denne sammenhengen er gjennomgående i romanens motiv og komposisjon. Kontinuiteten i Lydias eksistens ligger i forholdet til de ytre bestanddeler i hennes liv: naturen, dyrene, været. Her uttrykkes også prinsippet for den evige gjenkomst: «Alt det ordinære gjentok seg – strevet, dyrene, de huslige syslene og det skiftende været – alt ble rekapitulert, alt fornyet seg. Og så vendte våren omsider tilbake.»  Naturens sykliske prinsipp forflyttes så over til historiens prinsipp, der gjentagelsen bidrar til soliditeten i erfaringen, og opphøyes til fortellingens og eksistensens matrise: «I guttungens selskap ble alt det hverdagslige småtteriet gjentatt, gjentatt ganske enkelt fordi det var uuttømmelig og levende, det var som om alle de små hendelsene kjedet seg sammen til en eneste stor uslitelig erfaring.»  Her finner vi et tydelig ekko til en av Christiansens tidligere romaner, Intimiteten, hvor vi i innledningen kan vi lese: «Vi besjelte verden med et mylder av tildragelser, vi sammenlignet de forskjellige fenomenene i en endeløs og omstendelig sekvens av bagateller og skjellsettende begivenheter, slik at alle ting ble detaljer innvevd i den samme storslåtte teksturen». Mens elementene som konstituerer erfaringen, «den storslåtte teksturen», i Intimiteten finnes i sitater, replikker og minner, vendes blikket i romanen om Lydias liv mot naturen og alle dens yrende bestanddeler, med like stor og dvelende forkjærlighet.

Her ligger vendingen denne romanen representerer i Christiansens forfatterskap. Intertekstuell gavmildhet og forkjærlighet for naturens liv og yrende bestanddeler har alltid eksistert side om side i hans romaner; men i Ensomheten i Lydia Ernemans liv nedtones referanserikdommen tydelig (uten på noen måte å forringes) for å fremheve nærheten til naturen. Det fremskaper også en form for enkelhet som er litterært utfordrende; det fordrer en dristighet som kler en dreven og eksperimentell forfatter.

Fortelleren låner tonen fra en forgangen tid, bruker en kronologisk struktur, men har samtidig klare brudd med tradisjonell romandramaturgi: Alle store dramaer – for de er her like mye som i ethvert menneskes liv – nedtones eller utelates. Flyktige møter forblir flyktige, slik det ofte arter seg i livet. Det tilfører romanen en opplevelse av eksistensiell autentisitet. Den samtidige bruken, ja, tidvis pastisjen, av attenhundretallets fortellertone og en moderne bruddestetikk gjør denne romanen helt spesiell i samtidslitteraturen. Det er kun i ett kapittel, «Navngitte ting», et fragmentkapittel som beskriver assosiasjonsstrømmen som farer gjennom Lydia den dagen hun føder, at forfatteren bryter med denne tonen for å markere et skille i Lydias liv. Det er effektfullt, nødvendig for romanens fortellerdynamikk, der det justerer balansegangen mellom klassiske og moderne grep. Kapitteltitlene har en lignende effekt, der de skaper intuitive overganger og poetisk dramaturgi; noen ligner synopsis: «Ingen eventyrlige reiser, ingen storslåtte oppdagelser eller heltemodige bedrifter», andre stemningsbilder «Hun våknet lykkelig uten å vite hvorfor», «Hva var det som grep henne?» andre igjen tablåer: «Skogsinteriør med svaler etter regnvær», «Det landlige om sommeren»; alle skaper de et eget assosiasjonsrom.

Språklig nostalgi (ord som «slagstøvler», «grønnsvær», «forhutlet», «medsols») bidrar også til å gi romanen en leken og behagelig tidløshet som knytter den til eventyret og lignelsen. Tidløsheten befestes i referansebruken, der førmodernistisk litteratur dominerer. I en parafrase av Familien på Gilje av Jonas Lie, der moderne ord som «parkashetten» og «brøytebiler» flettes inn i teksten, knyttes Lydias tilværelse til en forgangen tid. Det skaper en følelse av å reise på tvers av tiden; Lydias eksistens, opplevelse og livsfølelse gis eventyrets tidløshet.

Selv om romanens referanserom holder seg til det nordiske og spesielt det svenske univers (Samuel Hedborn, August Strindberg, Hjalmar Bergman, Pär Lagerkvist, Ingmar Bergman) finnes det også ekko fra tidligere litterære referanser i Christiansens forfatterskap. Jeg tenker spesielt på fremmaningen av menneskets opplevde speiling i det vegetale og det animale, som minner om den vi finner hos de franske forfatterne Sidonie Gabrielle Colette og J.M.G. Le Clézio, men kanskje først og fremst hos den japanske forfatteren Yasunari Kawabata, hvis «mono no aware»-tematikk (tingenes sorg, sorgen over livets forgjengelighet) kommer så tydelig til syne i besjelingen av tingene i Fraværet av musikk. Lydias varhet for naturens tale får henne til å fremstå som en slektning av Kawabatas protagonist Chieko fra Kyoto eller de unge elskende i den gamle keiserby. 

Det er som om disse lesningene, så presente i forfatterens tidligere romaner, ligger der i bakgrunnen som en gjenklang mot den svenske litteraturen som hylles i Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Dette får meg til å fornemme en referansemessig sirkelbevegelse i Christiansens forfatterskap. Mot slutten av romanen kommer nemlig en referanse og bekrefter denne opplevelsen: Den finlandssvenske poeten Bo Carpelan, som bidrar med den aller første epigrafen i Christiansens forfatterskap –  «Två träd nog / Att definera himlen» lyder det –  vender tilbake med stor kraft, idet han favner Lydias livsstrømfølelse i naturen. 


Å finne gehør for sitt eget gjennom å lese andre, er et grunnanliggende Christiansens forfatterskap utforsker. «Jeg måtte ut der for å finne det hjemlige», fortalte han meg i et intervju for ikke lenge siden, der han utdyper hvordan Bo Carpelan åpnet verdenslitteraturen for ham, og sammen med René Char viste ham spennvidden i diktningens muligheter. Det var gjennom den svenske litteraturen han kom i kontakt med den franske, har han sagt (bl.a. i dette intervjuet i Vinduet). I romanen om Lydia speiles dette med eventyrlig letthet og tilforlatelighet ved at Lydias mor vokser opp i «Frankrike, et lite sted i Jämtlands län nord i Sverige».

Den lavmælte tilstedeværelsen litteraturen har i denne romanen minner om den stillferdige omsorgen Lydias mor viser; hun er der når det trengs, og lukker vinduene når uværet kommer. Ensomheten i Lydia Ernemans liv inneholder et av de mest betagende morsportretter jeg har sett i litteraturen: «Lydia var aldri sikker på hva det innfløkte utsagnet skulle bety, selvsagt noe forsonende og overbærende, for det var morens skånsomhet som talte, hennes signatur så å si; alltid vag og lempelig; sitater fra Bibelen, eller ting hun selv fant på, ting som like fullt lød som sitater fra Bibelen». Sitatet utgjør et vakkert og fortettet portrett av morens godhet og raushet. Referansen til Bibelsitatene er nydelig: Den forankrer moren i en tradisjon, en muntlig, litterær tradisjon, farget av tilhørighet og religion. Det minner om forgangne tider og forgangne holdninger, med ømhet og respektfull nostalgi. Morsportrettet er så stillferdig og forsiktig at vi nesten ikke ser henne, nesten ikke hører henne, og slik skal det være: Hun er «skånsom», «vag» og «lempelig». Mens de litterære referansene ofte var oksygen, lengsel, stormende følelser, livsbejaende nysgjerrighet og inntrengende refleksjon i tidligere romaner av Christiansen, fremstår de nå med noe som minner om morens største og sterkeste kvalitet: stillferdig nærvær; vissheten om at noe er der alltid. De er punkter og landskap det lekes og leves i. En kuppelformet himmel protagonistene beveger seg under, lik den Lydia fornemmer at datteren vokser og leker under når hun er gravid.

Å favne verden er å navngi den. Christiansen har i tidligere romaner latt sine protagonister navngi verden og skape dens nærvær gjennom sitater og referanser som uttrykker hengivenhet, tilhørighet og slektskap. I hans siste roman fremstilles navngivningsakten på en svært konkret måte: «Snart kunne hun ta henne med på tur for å vise henne dyrene, alle skapningene datteren skulle lære å elske. Da ville hun peke på en hest og si ‘hest’, og en okse skulle hete ‘okse’, og sammen skulle de etterligne lydene dyrene uttrykte seg med. Og Dagmar skulle hete ‘Dagmar’, og navnet skulle ha sin egen fordring og sine egne fortellinger.» På tilforlatelig vis presenteres datterens egennavn på lik linje med dyrenes fellesnavn, som for å understreke at hun er et vesen blant andre vesener i en felles verden. Denne siste setningen minner om innledningen i Krysantemum, der fortelleren drøfter egennavnets funksjon og relativiserer selve navngivningsakten. Men her iscenesettes navngivningsakten på nesten eventyrlig vis: Vi ser for oss hvordan verden tar språklig form i det lille barnets sinn, og selv får det til slutt et navn, vokser inn i det, danner sine egne historier, etter å ha speilet verden, ved å etterligne dyrene. Her ligger en signifikant parallell med og forskjell fra Krysantemum: I Krysantemum er det gjennom litteraturen verden speiles i hovedpersonen, for Lydia Erneman er det dyrene som speiler en verden, og skaper rom for gjenkjennelse og innlevelse.

I dette perspektivskiftet ligger en større og dristigere blottstilling av forfatterens humanistiske prosjekt. Det representerer en ny vending i et forfatterskap som gjennom ulike former og eksperiment har speilet bevisstheten Intimitetens protagonist deler med oss: «Størrelser som orden og uorden synes alltid å påvirke hverandre, romanens struktur er til enhver tid både fast og flytende. Det er som om kaoset søker å ta opp i seg systemet, like mye som det systematiske forsøker å tilegne seg kaoset, ikke for å temme eller utviske det, men snarere for å ta det i besittelse, for å inneholde det, romme det, som om det er snakk om en felles, innbyrdes restitusjon, det ene mangler alltid det andre.» Utopiens utgangspunkt kunne man kalle denne kontrapunktiske bevisstheten i den skrivendes sinn. I Ensomheten i Lydia Ernemans liv fremmanes en stillferdig overskridelse, en harmoniserende kraft som finnes samtidig i mennesket og omkring det; en væren i verden som tør å tro. 

(Innlegget inneholder utdrag fra min kommende bok om Rune Christiansens forfatterskap. Mer om hans forfatterskap her. )

Lekent og flertydig om masker og menneskelighet – Siri Hustvedts Denne flammende verden

Først en bekjennelse: Når jeg virkelig trenger en vitamininnsprøytning i hverdagen, noe for å komme i gang igjen, vender jeg meg alltid mot den mest lekne litteraturen. Georges Perec for eksempel, og hans ustyrtelig morsomme og Queneau-inspirerte Quel petit vélo au fond de la cour; et vell av parodier og stilimitasjoner, med voldsomme sprang mellom høyt og lavt. Og hva skjer når jeg har lest og nytt og hikstet av latter en stund? Jeg våkner til liv igjen, i lekens tegn. Jeg går i gang med maske- og stilleker, skriver fiktive anmeldelser av fiktive romaner. For å nyte omveienes privilegium, det halvt skjulte, der jeg kan parodiere og harselere så mye jeg vil over samtidens overhypede trender og selvforelskede bornerte kritikerblikk, uten at noen ser meg.

Det finnes forfattere som ikke bare tyr til dette fantastiske lekerommet, men som også bringer med seg stor litteratur derfra: Jorge Luis Borges, Georges Perec, Siri Hustvedt. Det er god litteratur som speiler litteraturens tilblivelsesvilkår i leserens verden: Resepsjonen som definerer verket og forfatteren.

Siri Hustvedt inntar dette lekerommet med en selvfølgelighet alle begavede og drevne forfattere burde unne seg. Helt siden debuten har hun kommentert og analysert fiktive kunstutstillinger, romaner og forskningsrapporter. Og virkelighetsforankrer dem ved å sidestille dem med reelle. Det blir drivende spennende, ja, i Det jeg elsket nærmer det seg endog thrilleren.

Hennes siste roman, Denne flammende verden, er en fiktiv biografi om kunstneren Harriet Burden, mer kjent som kunsthandleren Felix Lords kone enn som selvstendig kunstner. En rekke vitnesbyrd fra mennesker som har kjent henne sirkler inn hennes liv, med spesielt fokus på hennes store kunstprosjekt Maskeringer. Det dreier seg om et persepsjonseksperiment der tre mannlige kunstnere, Anton Tish, Phineas Q Eldridge og Rune tillegges tre separatutstillinger som hun selv har utformet, ikke bare for å «avsløre kunstverdenens antikvinnelige fordomsfullhet, men også å avdekke de komplekse mekanismene i den menneskelige persepsjon og hvordan ubevisste forestillinger om kjønn, rase og berømmelse påvirker en betrakters forståelse av et gitt kunstverk.» Resepsjonen prosjektet får skal vise seg å bekrefte hennes hypoteser, men fortsettelsen blir ikke som Burden hadde planlagt.

Hustvedt har valgt en polyfonisk romanstruktur, der de forskjellige stemmene bidrar til å utdype og kontrastere hverandre. I rammehistorien, som utgjør kun innledningen til romanen, gjøres det rede for kunsthistorikeren Hesses forsøk på å skrive en biografi om kunstneren med utgangspunkt i vitnesbyrd fra mennesker som har kjent henne. Dette skaper stilmessig spennvidde, ja, noen av vitnesbyrdene er riktig underholdende, slik som Harriets elsker, Bruno Kleinfeld, den fallerte forfatteren som tenker nostalgisk tilbake til egen storhetstid, men etter hvert fylles av både ømhet og medfølelse for Harriet, den rike fruen med de pene kåpene. Healeren Sweet Autumn Pinkney, Anton Tish’ kjæreste i perioden han samarbeider med Harriet, gir oss også lystig lesning. Mot slutten blir hennes tekst riktig gripende, spesielt i sekvensen som kan leses som en innfelt liten speilfortelling om det å ta æren for noe man ikke har fortjent, og som karakteriserer med korte riss denne fortellerens oppvekst: Historien om den voldelige stefaren som brakk armen hennes, og som på sykehuset etterpå fikk ros for å ha fått armen hennes på plass.

Datterens bidrag er kanskje det som beveger mest: Det speiler det emosjonelle dilemmaet hun settes i når hun oppdager hvordan den avdøde faren har sviktet moren (både som kvinne og som kunstner) og det samtidige ønsket om å forbli glad i faren og støtte moren. Hun fremstiller gjennom synet på foreldrenes forskjellighet to diametralt forskjellige syn på mennesket og kunsten som menneskets uttrykk. Far er som Harriets svigermor, flink, men ikke grundig, «det var effekten og ikke kunnskapen som telte». Han forteller datteren at han forelsket seg i Harriet fordi hun var stikk motsatt: «dyp og grundig og bryr seg bare om spørsmålene hun forsøker å finne svar på for sin egen del.» Slik kobles datterens analyse av foreldrenes personlighet til et kjernepunkt i Burdens maskeprosjekt: å kritisere kunstkritikkens overfokus på selve masken, posøren, på bekostning av kunstens innhold.  Vi kan finne paralleller mellom kunstkritikkens verdisetting og den generelle verdisettingen  av mennesket, når datteren refererer farmorens ord som får henne til å føle seg som en forræder fordi hun ikke forsvarer moren:  Farmoren påstår nemlig at en god kroppsholdning, det kan ikke Harriet lære datteren. Det er dette som gjør Burdens og Hustvedts prosjekt til noe mer enn en feministisk kommentar knyttet til kunstfeltet spesifikt. 

Kunstkritikeren Rosemary Lerner bidrar med en bitende parodi på kunstkritikere som ønsker å føle seg hevet over kunstverket og derfor er troende til å slakte det hvis de føler seg forvirret eller usikre. En av dem svarer på hennes spørsmål om hvorfor han slaktet Burdens første separatutstilling: «Jeg mislikte det, okei? Jeg bare mislikte det. Det er meg knekkende likegyldig hva hun refererte til.»  Hun innser at han ikke var i stand til å vurdere Burdens arbeid rettferdig, han hadde ikke forstått «de mangetydige og omhyggelig arrangerte tekstene hennes og hadde projisert sin egen forvirring på arbeidet.» Denne karikaturen har også allmennmenneskelig overføringsverdi: Noen mennesker velger å skrote uttrykk de ikke forstår bare fordi de ikke kan kontrollere det, fordi det forvirrer eller oppleves som fremmed. Her fremstår den bornerte, puerilt selvsentrerte kunstkritikeren som en kultivert versjon av xenofoben. 

Selv angrer hun på at hun ikke gikk ut med mistanken som streifet henne om Tish’ arbeid, men konkluderer: «på samme tid må maskene betraktes som uttrykk for det hun gjorde best – å skape arbeider som er fokusert flertydige.» Her gjenskapes, som i en innfelt speilfortelling, Hustvedts flerstemte, lekne og fokusert flertydige romanprosjekt. 

Kunstnerportrettene som gjøres i fremstillingen av de tre mannlige kunstnerne presenterer vakkert og grufullt kunstverdenen som et mikrokosmos over menneskelig variasjon. Her finnes den marginaliserte og empatiske Phineas, den unge naive Anton, som fortørnes over å oppdage at prosjektet har rokket ved hans (skjøre) identitet, den manipulerende, nærmest psykopatiske Rune (hvis intrigemakeri skaper en stemning som tidvis minner om Det jeg elsket). I skildringen av kunstmiljøet ser vi så godt ledemotivene i Hustvedts forfatterskap: Skisser som finnes allerede i Med bind for øynene finner sin fullbyrdelse i Det jeg elsket og gjenklang i Denne flammende verden.

De mest referanserike tekstene er Harriets Burdens egne, som består av utdrag fra etterlatte dagbøker. De preges av en sterk vilje til å overskride de trange rammene hun føler seg definert inn i, gjennom å bygge eget prosjekt inn i en større kulturell sammenheng.  Slik Harriet finner sin frustrasjon og intellektuelle hunger speilet i 1600-tallsforfatteren og tenkeren Margaret Cavendish, (romanens tittel er hentet fra en av Cavendish’ titler), speiles essayisten Hustvedts intellektuelle nysgjerrighet og entusiastiske formidlerevne i Harriets refleksjoner og tilføyde lystige fotnoter. Spesielt fornøyelige er fotnotene som kommenterer hvordan «Burden sammenligner rollen hun vil at Rune skal spille med Kierkegaards bruk av Johannes, (…) I notatbok K skriver hun: 'Regine bebor det fjerne stedet som er tildelt alle kvinnelige kjærlighetsobjekter og muser. Stakkars Regine! Stakkars Cordelia! Jeg vender spillet!'»  Hustvedt forteller i et intervju til Dagsavisen at romanen er «inspirert av Kierkegaards pseudonymiske skrifter» og «ironisk i den forstand at det er flere lag av mening som eksisterer samtidig».  Lystigheten Harriet Burdens referansebruk beskrives med, får meg til å fornemme et selvironisk blikk hos Hustvedt, litt i forlengelse av det vi fikk se i Sommeren uten menn, men gjenforenet med essayisten Hustvedts inntrengende utforskerblikk (som bidrar til eminent essayistisk formidling i Den skjelvende kvinnen og Livet, tanken, blikket). Det er som om dette blikket, ved å utforske en svært sammensatt kunstner og kvinne, uttrykker en ømhet for alle utforskende, intellektuelt hungrende og skapende mennesker.

Hesses innledning refererer til kunstkritikeren Richard Brickmans artikkel om Burdens prosjekt, der han tar utgangspunkt i et brev Harriet Burden har sendt ham. I et post-scriptum Hesse har tilføyd innledningen rett før boken går i trykken, avmaskeres Brickman som en av Burdens siste masker, kritikermasken. Brickman-masken bidrar til å sette et distanseperspektiv til Burdens prosjekt: Han er tvilende, men ser kvaliteter ved prosjektet. Det er for øvrig interessant å se hvor grunt den karikerte kunstkritikeren som intervjues i et av de siste kapitelene tenker: Hvorfor skulle hun gestalte en maske som var kritisk, spør han. Selvfølgelig for å virkelighetsforankre sitt prosjekt, tilføre det nye perspektiver og slik berike det, ser han ikke det, tenker den engasjerte leser. I Brickmans artikkel lures det inn en uventet virkelighetsreferanse, som frembringer en utvidet speileffekt: For Burden refererer ikke bare til Kierkegaard, Merlau-Ponty, Janet, Freud, Toril Moi, osv, men også til den «obskure forfatteren og essayisten Siri Hustvedt». Og slik trigger hun (Hustevdt forfatter av Denne flammende verden) leserens nysgjerrighet: Det er neppe tilfeldig hvilken roman Hustvedt lar Burden referere til, tenker vi. Er det fordi den er Hustvedts første, og slik kanskje utgjør kimen av essensen i et forfatterskap? Fordi den ikke gestalter maskelek på samme måte som de andre, men behandler problematikken dypt og kanskje enda mer direkte? Fordi en del lesere har uttrykt at de er overbevisste om at Hustvedts første roman er selvbiografisk, og hun vil ha leserne til å reflektere over hvilke grep som tilfører romanen grader av selvbiografisk karakter? Litteraturstudenten Iris i Med bind for øyenene kan med letthet kobles til Burdens prosjekt: Etter at hun har kjempet seg ut av grensetøyende relasjoner med menn som utnytter hennes intellektuelle og seksuelle søken, utforsker hun de maskuline, frigjorte sider i seg selv, i perioden hvor hun ikke bare lever seg inn i den mannlige protagonisten i romanen hun blir satt til å oversette, men også kler seg og ter seg som en mann. Hustvedt gjør en interessant analyse av dette kjønnsoverskridende forsøket i essaysamlingen En bønn for eros. Hypotesene rundt perspektivskiftenes frigjørende effekt knytter hun ikke bare til en bevisstgjøring omkring menneskets skjulte ressurser, men også en refleksjon rundt hva som gjør mennesket til menneske. Siri Hustvedt forteller selv om hvordan det var som å iscenesette broren hun aldri fikk da hun skrev Når du ser meg. Inviteres vi kanskje til å lese Denne flammende verden som uendelige speilfortellinger og utdypelser av et prosjekt som allerede fantes i kim i Med bind for øynene?

Det er den altruistiske Sweet Autumn Pinkney som får det siste ordet i Hustvedts roman. Den beskjedent beleste auraleseren, med traumer fra barndommen, får overtrumfe all annen kunstkritikk med en enkel og bevegende beskrivelse av kunstens iboende kraft som overlever kunstneren.

Romanens miniatyrutvidelser – Camillas lange netter av Mona Høvring

Hun var en stor dikter og essayist, som litteraturkritiker skrev hun om litteraturhistorien og forandret vårt tankesett. Likevel er hun lite lest; hun har «så å si har føyd seg inn i vår tenkemåte og vår tid – uten at vi har merket det,» kommenterte Tone Selboe i sin bok Camilla Collett – Engasjerte essays. Med stor formidlerkunst løftet hun frem og levendegjorde Camilla Collett som litteraturkritiker og essayist. Hun lot oss ane hvordan Collett nedfeller i sin kritikk speilfortellinger av sitt eget liv, knytter vesentlige problemstillinger til en konkret kulturell og selvopplevd virkelighet, og dermed løfter det til et universelt, menneskelig og samfunnsmessig anliggende.

I Camillas lange netter løfter Mona Høvring frem mennesket og dikteren Camilla Collett. Hun bruker det narrative miniatyrformatet hun lenge har eksellert i, og som vi kjenner fra diktsamlingen Ekornet og den vaklevorne brua spesielt, men også fra stillbildekapittelet «Olivia fra 7 til 19» i Venterommet i Atlanteren, der et liv og en skjebne fanges i betagende stillbilder som etapper i en emosjonell reise, med store sprang mellom ørsmå sansebetraktninger og minneblaff med emosjonell dybde. Denne fortettede poetisk-narrative formen, som verken er kortprosa eller poesi, utvider på stillferdig vis romansjangeren, stilistisk og emosjonelt. Ofte er det snakk om stillbilder som utvides narrativt ved at de åpner for en historie både forover og bakover i tid, slik som dette gripende bildet av Camilla i morens rom rett etter morens plutselige bortgang: 

«På kommoden sto en vase med rosene som mamma hadde plukka for tre dager siden. Det forundra meg at de insisterte på å finnes, at de ennå ikke hadde visna. Mamma lengta alltid vekk, og denne lengselen blei med åra til en sjukdom, en sjukdom franskmennene kaller «langueurs». Jeg stirra ut på den djupe skogdalen, fjelltoppene, de mektige vannspeila, kirka. Jeg betrakte utsikten som mamma hundrevis av ganger hadde beundra. Hele bildet var innramma av de gamle hengepilene utafor, alt lå der i uforstyrra deilighet og ro. Som om verden ikke ante hva sorg er.» 

Vi ser et landskap folde seg ut i forlengelse av protagonistens blikk, og i dette vandrer vi både tilbake i morens liv og fremover i protagonistens erkjennelsesprosess. Morens bortgang får Camilla til å erkjenne livets skjørhet, som skildres stillferdig gjennom et innfokusert før-og-etter øyeblikk: «Nå knuser jeg nesten aldri noe». 

Høvrings roman tar utgangspunkt i Camilla Colletts erindringsverk I de lange Nætter, og gjenforteller i små, fortettede scener skjellsettende øyeblikk fra Colletts liv. Hun lar en roman ta form utav egen lesning, og dikter slik frem glimt fra en skjebne. Den er respektfull og vár, slik at man som Collett-leser gjenfinner stemningen og kraften fra inspirasjonsverket; samtidig har den poetens og formidlerens evne til å grave frem og formidle en essens. Fortellingen er Camilla Colletts, stemmen er poeten Høvrings som lesende og innlevende medmenneske.

Med korte riss skildres en hengiven innsikt i et annet menneskes livsvilkår. Slik presenteres for eksempel studievenninnen Christiane, som Camilla ble svært knyttet til, i en skrift som legger seg tett opptil inspirasjonsverkets, og samtidig tilfører den et nytt blikk gjennom Høvrings språk: «Christiane var yndig, full av sjel. Hun var høy og slank, men den mjuke, nesten blaute smekkerheta var ikke pint fram. Christiane bar det store hodet sitt litt bøyd, hun ligna en blomst som har utvikla seg litt for yppig i forhold til stengelen.» 

Og slik bygges Camillas opplevelse av litterær speiling ut til en liten historie: «I bøkene til George Sand gjenkjenner jeg figurene fra min egen barndom, disse folka som både skremte og underholdt meg. I slottet der farmora til George Sand budde, gikk det en ung mann rundt med ei lykt. Han leita etter ømheta.» 

Under lesningen av inspirasjonsverket I de lange Nætter, merket jeg meg denne passasjen, som et eksempel på Camilla Colletts evne til fortettet fremstilling av eksistensiell desperasjon og analytisk refleksjon. Les den langsomt og nytende, for her er stor livsvisdom og menneskelig tristesse sammenflettet på stillferdig vis:

 «Saaledes veksler denne kamæleonske Egenskab blot efter den Stilling, vi indtager til andre, eller en tilfældig Belysning, hvori man er stillet. Jeg havde engang en Veninde, som var det beskedneste Menneske, jeg har kjendt. Hun gik egentlig ud af Verden af lutter Beskedenhed, hun ønskede seg formelig ud af den, (…) hun længtedes, saa stille, saa inderlig, saa vedholdende, at dette Ønske tilsidst pludselig opfyldtes.» s. 269.

Den kontrastfylte, indre stormende stillferdigheten i Colletts tekst blir godt videreført i Høvrings skrift, som favner Colletts tekst med poetisk fortettethet. Den urovekkende vennskapserfaringen Camilla Collett skildrer i sitatet over, skriver Høvring inn i hovedpersonens livssyklus:

«Jeg var ung, jeg skreiv dagbok, jeg skreiv brev, de jeg brevveksla med steig ned i gravene sine, jeg blei aleine igjen her oppe. En gang hadde jeg ei venninne. Hun var det mest fordringslause mennesket jeg har kjent. Hun var så tillitsfull og utholdende at hun gikk ut av verden i rein beskjedenhet. Allerede nå veit jeg hvilket av barna mine som kommer til å bli det minst lykkelige.»

Hva gjør så Høvring med Camilla Colletts tekst? Den moderniseres. Språk og syntaks bidrar til dette. Innholdet trenger ingen modernisering, allmenngyldige og tidløse som Camillas tanker, kvaler, lengsler og frustrasjoner er. Høvring/Collett skriver rørende og akk så gjenkjennelig om morsforholdet: «Mamma leste romaner. Hun likte både skitt og kanel. Men hva ville hun ha sagt om hun hadde levd da jeg publiserte bøkene mine, fulle av perverse motforestillinger og avvik fra Læren?»  Hun skriver vakkert om gudsbegrepet: «Jo mer jeg har sett av livet, jo mer har gudsbegrepet mitt utvida seg». Hun lar en forfattervenn komme til orde og dele noen allmenngyldige frustrasjoner om forfatterlivet: «Ofte blir vi forstyrra av hverdagslige ting som sliter i stykker tankespinnets innvikla tråder, eller vi blir stansa av våre egne, kritiske demoner. Vi forsker og undersøker, og er vi heldige får vi tak i noe som er både essensielt og spinkelt, men så kommer vurderinga: En gnien anmeldelse, noen skarve spalter i avisa.» Camillas eget svar til forfatterkollegaen er like gjenkjennelig og aktuelt: «Men en kvinne får ikke være i fred med sitt eget, sa jeg. Alt vi gjør og sier skal under lupa. Ei kvinne som har hus og unger og som samtidig skriver bøker, er en avskyelig skapning.» Og portrettet av broren, Henrik Wergeland, «en rettskaffen mann, en karismatisk og slagferdig student, sjøl raseriet var edelt», er det ikke først og fremst et kjærlig søsterblikk?  Han hadde egentlig ikke «noen stor psykologisk innsikt,» fortsetter hun, «og når det gjaldt politikk, var han fullstendig uegna. (…) Og med det ustyrlige temperamentet kom han stadig i bitter strid med folk som egentlig ville han vel. Men for meg var han først og fremst en elskelig bror. En gang jeg sto ved vinduet i stua, kom han fykende gjennom rommet, på vei ut. Han bråstoppa og ga meg en klem. Så sprang han videre. Uten et ord.»


Jeg har alltid sans for forfattere som allerede gjennom epigrafen – fortekstsitatet – skaper forventning om intertekstuell dialog. I epigrafen antyder forfatteren en relasjon mellom eget verk og den siterte teksten, og leseren inviteres til å utforske sammenhengen. Her er relasjonen trippel: Høvring refererer til Colletts franske navnesøster Sidonie-Gabrielle Colette, og som leser av Collett og Colette etablerer hun en sammenheng de to forfatterskapene imellom, en sammenheng hun skriver sitt eget litterære prosjekt inn i. I det korte sitatet fra Colettes roman Lenken fremmanes et sansemettet erkjennelsesrom, som vi kan knytte til Høvrings, Colletts og Colettes forfatterskap; dette skaper tanker om et kvinnelig skjebne- og dikterfellesskap på tvers av land og epoker. Slik løfter Høvring frem mennesket og dikteren Camilla Collett som både moderne og tidløs.

Camillas lange netter er god formidling. En god formidler graver frem essensen i et verk og løfter det frem med respekt for verkets innhold og egenart. Dette lykkes Høvring med. I overskrifter som «Sum», «Erfaring», «Svermerier» og «En sammenheng» kommer en respektfull og poetisk formidler til syne, som viser nennsomt frem en sammenheng og samtidig trekker seg litt tilbake, slik at leseren selv kan skape sitt tolkningsrom.

Samtidig reflekterer romanen kunstnerisk forløsning gjennom lesning. For meg fremstår Camillas lange netter som nok et eksempel på lesende og skrivende mennesker som finner hverandre; det lykkelige møtet der den lesende, lik Camilla i møte med George Sand, får speilet seg selv og sitt liv i en annens skrift. I Høvrings roman kan vi ane et slikt lykkelig møte, der formmessig fascinasjon og slektskap kommer til syne. «Jeg har faktisk følt (…) at jentene jeg tidligere har skrevet om, heltinnene, om du vil, kommuniserte overraskende lett og åpent med Camilla Colletts hundreogfemtiårgamle verk,» forteller Mona Høvring i et intervju publisert i Bokvennen, og legger til at det er Colletts form som appellerte til henne som dikter, alle «miniatyrfortellingene som finnes i den, alle de tette observante portretta, glimta inn i norgeshistoria, skissene fra de private romma». Kanskje dreier det seg om å finne en form, i utgangspunktet så annerledes, men som likevel viser seg å kommunisere perfekt med eget prosjekt: «Både i dikta og i prosaen begynner jeg ofte i jordnære scener, i det sanselige, kroppslige og konkrete,» sier Høvring. «Deretter jobber jeg meg utover i det som aktiviseres av små erkjennelsesglimt. I alt jeg gjør forsøker jeg å skrive frem knappe, konsise, eventyrfortellinger, miniatyrnoveller, der allegoriene og skjebnehistoriene kommer tydelig frem.» Her leser jeg en poetikk som kommuniserer godt med både Collett og hennes franske navnesøster.

Camillas lange netter evner å formidle og foredle den lesende dikterens erfarte gjenklang i møte med en annens verk. I denne foredlingen ligger romanens fornyende kvaliteter, idet den utforsker den kreative lesningens muligheter. 

Skal jeg trekke frem en tekst som befester inntrykket av et livsholdningsfellesskap som knytter de to forfatterne sammen, og samtidig hilser Colette fra epigrafteksten, må det være den korte teksten «Båten». Den handler om å gjenfinne livsgleden i møte med naturens generøse sanselighet, den minner om en passasje fra Noe som hjelper, og knytter slik Høvrings og Colletts tekster sammen i bevisstheten som en gjennomstrømmende ressurs i mennesket; vannet som erkjennelsesrom, som bevegende lise:

«Heldigvis er livet et eventyr, og vi burde ikke fortvile, ikke engang når vi har mista gleden på bunnen av havet, for en kveld sitter du i båten din, ute på den blanke fjorden, fiskene hopper i sollyset, du lar hånda gli gjennom det linne, grønne vannet. Da griper du plutselig fatt i noe, for eksempel en svaiende tangstengel, og du finner gleden igjen, der ute i båten din.» 

Martrende og vakkert om mennesker absorbert av elementene – De usynlige av Roy Jacobsen

Hvordan skildrer man usynlighet? Ved å fokusere på de omkringliggende elementer som fortrenger, nærmest absorberer de usynliggjorte? Slik at de usynliggjorte fremstår først og fremst som bærere av miljøet de fusjonerer med? Tittelen på Roy Jacobsens siste roman virker i så måte særdeles treffende: De usynlige gestalter mennesker omgitt av kraftfull, invaderende natur på alle kanter, underlagt dens luner og syklus: øyfolket på Helgelandskysten. Romanens fortellerform og syntaks speiler dette perspektivet.

Vi følger Hans Barrøy og familien hans gjennom flere år ved begynnelsen av det tjuende århundre. Datteren Ingrids læringsprosess er sansemettet og dramatisk: Hun lærer å rense dun ved å holde en porsjon urenset i den en hånden og en porsjon renset i den andre; hun innføres i værkreftene ved å bli med faren ut på øya en dag i storm, med et tau knyttet rundt livet så hun ikke skal blåse på sjøen. Det er vakkert, kraftfullt og universelt i sin enkelhet. Etappene i Ingrids oppvekst knyttes til nye oppdagelser i naturen, og vendepunktene oppstår ved situasjoner der hun tvinges til å forlate øya: Skolestart på omgangskolen på øya Havstein, (hun kommer endret tilbake, har fått et alvor over seg), konfirmasjonen (da hun oppdager alt en ung jente drømmer om og ikke kan finne på barndommens øy), og den dagen hun skal ut og tjene hos en familie.

Beretningen om øyfolkets liv preges av naturens syklus og gjentagelser. Syntaksen mimer ofte denne langsomme, lavmælte og dvelende rytmen gjennom en struktur der fortelleren først presenterer en observasjon, bygger den ut til en allmenngyldig betraktning om menneskelivet, og vender så tilbake til det konkrete og jordnære, i en sirkulær bevegelse som minner om naturens syklus. Beretningen om alle underlige objekter øyfolket finner i strandkanten etter en storm er et typisk eksempel:

«En sjelden gang finner de også flaskepost, som inneholder en blanding av lengsler og betroelser og er myntet på noen andre enn dem som finner dem, men som, dersom de skulle treffe på rette vedkommende, ville ha fått dem til å gråte blod og sette himmel og jord i bevegelse. Nå åpner øyboerne dem i all sin nøkternhet og plukker brevene ut og leser dem, så sant de forstår språket, og gjør seg noen tanker om innholdet, små og vage tanker – flaskepost er mytiske formidlere av savn, håp og ulevde liv – ,  og deretter legger de brevene i en kiste for gjenstander som verken kan eies eller kastes, og koker flaska og heller ripssaft på den, eller de setter den rett og slett som et slags bevis på sin egen tomhet i vinduskarmen i fjøset slik at sollyset kan skinne gjennom den og bli grønt før det skråner ned og legger seg til rette i de tørre stråene på golvet.»  

Å forflytte fokus mot det fysiske miljøet rundt karakterene når menneskets indre anliggender blir intense og stormende er en kjent litterær teknikk. Det skaper brudd i beretningen, en nødvendig pause, et fruktbart perspektivskifte. I Roy Jacobsens roman er dette perspektivet nærmest konstant; fokus holdes i de ytre elementene, karakterene bli dekor i et drama underlagt naturkreftenes luner. Det tilfører beretningen en universell karakter: Øysamfunnet blir er mikrokosmos, øyfolket selve menneskeheten, der isolasjonen befester mønsteret det er født inn i. Hva skjer når fremmede kommer på besøk? Når gjesten reiser igjen? «Når han reiser igjen, står de tilbake med bare seg selv og tenker at det kanskje ikke er nok. En gjest skaper et savn. Han forteller øyfolket at de mangler noe, at det gjorde de antagelig også før han kom, og vil fortsatt gjøre det.» 

Når naturen definerer og styrer mennesket som ibor den, er den ikke lenger en speiling av menneskesinnet; det er menneskene som blir en forlengelse av naturens mektige bevegelser. Dette reflekteres i romanens fortellerteknikk, der naturens syklus gjenspeiles i gjentagelsens prinsipp; årets gjøremål i fellesskap, stormen som herjer, rydding og oppbygging etterpå, den årlige avreisen til Lofotfisket: «De vinket, gikk hjem, og tok fatt på ensomheten.»  Iblant brytes vanen ved et klimatisk lune; havet fryser, og is legger seg mellom øyene, til forlystelse og lek for Ingrid, som tar med seg moren Maria og tanten Barbro ut for å gå på isen. Bestefar Martin nekter å tro det, og vil heller ikke gå ut for å se. «Men da sønnen hans nok en gang kommer levende hjem fra Lofoten omtrent samtidig med at tjelden lander, og han spør etter nytt, skal Martin fortelle at det la seg is her i vinter, rundt hele øya, den lå i bare noen timer, men var så sterk at de kunne gå på den, før en kuling brøt den opp og skylte den på land, der lå den som en voll av knust glass i flere uker før den smeltet, det var i slutten av mars.» 

Innledningen til kapittel fire ligner nærmest en liten speilfortelling, altså en kort, fortettet fortelling som innehar elementer av, og slik speiler, den store: «Ingen kan forlate en øy, en øy er et kosmos i et nøtteskall, der stjernene sover i graset under snøen. Men det hender at noen forsøker. Og på en sånn dag blåser en sakte østavind.» Her skildres Hans’ forgjeves forsøk på å sette bort sin enfoldige søster Barbro; det er hjerteskjærende lesning. Det er mye som er hjerteskjærende i Jacobsens roman, men fortellerens standhaftige perspektiv på de naturgitte plikter og nødvendigheter som styrer øyboernes liv gjør det umulig å komme til med den minste antydning av sentimentalitet. Dette estetiske valget rommer både livbejaelse og resignert tristesse – for verden slik den fremstår for øyboeren er både vakker og grusom –  og denne kontrastfylte erkjennelsen kommer tydeligst til uttrykk i den utrettelig standhaftige, lengtende, kjempende Ingrid. 

Ved ett tilfelle får vi likevel direkte tilgang til stormen av følelser som herjer i Ingrids indre; når bestefar Martin dør, går hun ut på «hammeren på nybrygga i håp om at en svær hånd skulle feie henne på havet og holde henne nede i dypet til hun sprakk, for hun hadde ikke krefter til å hoppe, og ikke klarte hun å gå i stykker på land heller». Skildringen av denne totalfusjonen med elementene bidrar til en skjematisering av karakterene som nærmer seg det arketypiske. Det ligger en slags fred og avklarethet i mennesket som isolert fra omverdenen vender seg helt mot naturen, og som med familien skaper et lite mikrosamfunn med egne lover og vaner.

Fascinerende er det å lese om hvordan kvinnefrigjøringen lister seg inn i også dette lille samfunnet – mens kvinnene på fastlandet er i ferd med å få stemmerett – gjennom et enkelt møbel: en stol å sitte på. Og denne revolusjonen skildres som en tilforlatelig og fredsommelig endring i menneskenaturens mønstre: «Da Barbro vokste opp på Barrøy hadde ikke jentene stol. De sto ved bordet og spiste. Av kvinnene i huset var det bare mora, Kaja, som satt og det begynte hun med først etter at hun fikk sin første sønn. Da Kaja døde, ville Barbro ha stolen hennes. Mens Hans ville overlate den til Maria, som han nettopp hadde giftet seg med. (…) Dermed fikk både Barbro og Maria stol, omtrent samtidig. Og allerede da Ingrid var tre, lagde faren stol til henne også (...). En epoke var over. (…) Det var heller ikke godt å si om det var Barbros krav eller en idé Hans hadde med seg fra Lofoten som førte til at også kvinnene fikk sitte. Det ble bare gjennomført, slik menneskene plutselig finner en ny vei gjennom villniset og liker den og går den om igjen og etter hvert skaper en sti (...)». 

Når tragedien rammer familien, brytes syntaksen opp. Vi får ikke lenger de lange periodene, med innskudd som understreker det gjentagende i handlingen, men korte, handlingsoppramsende setninger, som om en vesentlig kontinuitet er gått tapt. Rytmen er tidvis nesten martrende repetitiv når praktiske gjøremål og kampen mot vær og vind beskrives; slik fremmanes det prekære i deres eksistenser. Slik skaper også fortelleren empati for sine skikkelser: Den konsekvente bortvisningen av alle emosjonelle uttrykk får som tilsvar empatien til å velle frem i leseren konfrontert med øyfolket trange liv. Skildringen av de farløse guttene Lars’ og Felix’ strabasiøse ferd på havet er svært gripende, nettopp fordi det aldri blir sagt hvor ensomme og forlatte de er; de bare lever, griper, og slåss for livet.  

De usynlige er en storslått og gripende beretning om øyfolkets kamp for å overleve, realisere drømmer og avfinne seg med livet slik det blir. Vi frykter at øylivet nærmer seg slutten for familien Barrøy, når prestefruen forteller Ingrid at de bør selge og flytte til fastlandet for å klare seg økonomisk. Vi blir ikke fortalt hvordan det går, det er ikke nødvendig, for vi vet at øyfolket tilhører en forgangen tid; og Jacobsen lar det brå værskiftet over øya en sommerdag innhylle og tone ut skildringen av en øyboereksistens som opplever å få enda en dag i nåde: Når sollyset vender tilbake igjen og «slipper synet løs igjen som ville hester i alle himmelretninger» er det «bare som om de har fått arbeidsdagen sin halvert, eller har fått en helt ny dag inni den gamle». Det ligger en varme og respekt i Jacobsens skildring av øyfolkets liv, som ikke står i noe motsetningsforhold til den nøkterne, handlingsfokuserte stilen som preger beretningen, og som av en anmelder endog blir knyttet til sagastilen. Forfatterens estetiske valg reflekterer snarere en respekt for miljøet som skapte disse menneskene, for verdenssynet og menneskesynet av den tid, en hyllest til en forgangen tid og hverdagsheltene fra den gang.

«Stol på urbildene, begynn der det brenner!» – Om Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo

«Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult.»

Herbjørg Wassmos romaner har høyt katarsispotensiale. Hun går rett inn i grunnleggende menneskelige anliggender, skildrer innlevende skam, hevnlyst, hovmod, ømhet og lengsel, det kløvde ønsket om hevn og forsoning, storsinn og egenrådighet, og gestalter malende og medrivende demonene som romsterer i et prøvet sinn. Det handler om fortielse og om skam i hennes siste roman, om et tydelig raseri som etter hvert finner kunstnerisk forløsning; mye energi går med til å skjule overgrepet og skammen som henger ved hovedpersonen fra barndommens traume.

Disse øyeblikk er en selvbiografisk roman, med trykk på «roman», noe forfatteren selv understreker i intervjuer. Grepene er de samme som vi kjenner fra andre romaner av Wassmo: Dramatikk og stormende følelser besjeler det nordnorske landskapet som favner protagonistene. Hovedpersonen og hennes nærmeste presenteres med anonymiserende benevnelser: De er ektemannen, gutten, datteren, hovedpersonen er bare et pronomen. Barndommens tabu og traume skildres med en distanse svært ulik skildringen vi kjenner fra Huset med den blinde glassveranda.  Det ligger der i bakgrunnen som noe
usagt og likevel allestedsnærværende, og etterdønningene kommenteres diskret eller med analytisk distanse av fortelleren ved et par anledninger, som når hun sier om lystfølelsen at en «med hennes bakgrunn skulle være takknemlig for at hun i det hele tatt kan kjenne lyst.» I møte med en mann som blottlegger følelsene sine for henne går det opp for fortelleren at «hun ikke er vant til å uttrykke følelser med ord. Med mindre det skal bli litteratur. Og da har det ingenting med henne å gjøre.»

Det er nettopp veien gjennom den andres erfaring som blir redningen for hovedpersonen som gravid tenåringsjente. Noe forløses, både i romanskriften og i hovedpersonen, når hun møter Marie Hamsun som er kommet til bygda for å feire et jubileum. Det fiktive forlengelsen av den påbegynte samtalen med den etterlatte (og forlatte) dikterhustruen skaper grobunn for håp. Hun ser et mulighetens rom åpne seg i fiksjonen: I de regelmessige samtalene hun dikter opp mens hun sitter med en bok under treet finner hun bekreftelse og rom for å dele alt det hun ikke kan dele med noen andre. Det er i litteraturen hun finner støttende samtalepartnere. Først Dostojevskijs Raskolnikov, som blir som en bror for henne. Senere Hamsun, så Simone de Beauvoir og Virginia Woolf. I de fiktive rommene finner hun emosjonell frihet: Hun går på kirkegården og finner en tilfeldig grav der hun setter seg ned og sørger. Som gymnasiast på hybel skriver hun «en historie fra virkeligheten» om en eldre kvinne hun aldri har møtt, og vinner en ukebladkonkurranse.

Hun gifter seg med en mann som aksepterer å gå inn i farsrollen til gutten hun har fått utenfor ekteskap. Hun drømmer om et eget rom, og en dag reiser hun alene opp på fjellet, lar mannen bli hjemme og passe datteren de har fått sammen, og finner et fellesskap i naturen som lindrer: «Om ettermiddagen tar hun imot regndråper. De sildrer mellom brystene og gjør hårfletten tung. Legger seg over skuldrene og vil henne vel, tross alt. Ensomhet er ikke farlig. Bare du er alene.» Det ligger fravendthet og emosjonnell sjenanse over hovedpersonens møter og relasjoner, skammen er så allestedsnærværende at det skal lite til før hun frykter at noen oppdager verdiløsheten hun går og føler på. Den finnes mange måter å overskride denne følelsen på. Herlig gjenkjennelig er scenen der hun skjelles ut av venninnen som synes hun er altfor perfekt og har så lett for alt, og hun motstår fristelsen til å fortelle om alt som ligger bak denne fasaden, bare for å få dvele ved den lenge etterlengtede følelsen av vellykkethet og normalitet. En munter påminnelse om en smertefull virkelighet: Ikke alle vellykede kvinner – eller flinke jenter som de ofte litt nedlatende blir kalt – har en lykkelig barndom bak seg.

Ekteskapet fremstår som like stormende og kontrastfullt som Wassmos protagonister. Den unge ektemannen er både god og svikefull samtidig, øm og sjalu, tar seg godt av barna og er utro, kritiserer at hun hengir seg til poesikvelder og bygger en skrivestue til henne, kommer ravende full hjem midt på natten og kjøper symaskinen hun ønsker seg. Hun dras mellom ømhet og raseri, innrømmer smålig hevnlyst og strever med å leve ut storsinnet hun ønsker seg. Scenen med symaskinen er bent frem vakker: Vi frykter det verste når hun avfeier mannens forsøk på å glede henne, han står på med stahet, og de forsones i felles utforskning av symaskinens tekniske egenskaper. Her fanger Wassmo ekteskapsdynamikkens store sprang i et nøtteskall på nærmest bergmansk vis. De er så menneskelige begge to, dette paret, der de strever og ønsker og vil, men går under i mistro og taushet, at man som leser, slik fortelleren senere sier det, får lyst til «å trøste dem begge».

Under en poesiaften hvor hun skal fremlegge Tove Ditlevsens dikt «To stemmer», velger hun bort diktet, fordi hun ikke kan underskrive på diktets avslutning der de to motstridende stemmenes enes i elskovsakten; et godt eksempel på hvordan leseren indirekte får innsikt i hovedpersonenes traumer og dets etterdønninger. Men det skjer mer denne kvelden: Hun trekker frem fra vesken sitt eget dikt, blottlegger for første gang deler av sitt kommende forfatterskap, får ros, råd om å sende inn til et forlag, og slik finner hun sin egen vei som skrivende menneske. Det er et vakkert eksempel på traumet som finner kunstnerisk forløsning idet hun nekter å innordne seg andres mønster og fastholder sitt eget. Etter å ha utgitt to diktsamlinger får hun permisjon fra lærerjobben og reiser opp på hytta for å sitte der i to måneder og skrive på en roman. Det blir spennende, nervepirrende spennende, når et eget og kraftfullt prosjekt trenger seg frem gjennom skam og tildekning:

«Hun våkner og hører sine egne hjerteslag. Det er noen ved døren. (…) Låste hun med kniven i sprekken ved karmen? Hun står opp og tenner lommelykten. Kniven står ikke der!  Så forstår hun. Hun vet ikke når hun først ble klar over den. Farligheten. (…) Angsten. Den er en stor velsignelse der den velter over henne. Tora hørte plutselig steg i trappen. Hun sanset seg lynsnart og satte kniven mellom dørlisten.» 

Jeg gjenerindrer sommerdagen på åttitallet da jeg leste disse innledende setningene fra Huset med den blinde glassveranda for første gang. Det er sterkt å se dem igjen, koblet til skildringen av den forløsende dikteropplevelsen, til kampen for å overskride skammen. Og her kommer selveste Hamsun henne til unnsetning, sendt av hustruen som har gått i forbønn for henne, forteller han. Hun fører stadig dialoger med store diktere, lekent og lystig følger de henne og bidrar med replikker til selvrefleksjonen som foregår i hennes sinn, iblant som en slags djevelens advokat. Simone de Beauvoir er såpass kritisk til hennes halvhjertede frigjøringsinnsats at hun forsvarer seg med å påpeke at det «er forskjell på å leve her og i Paris». Dette grepet tilfører fortellingen en lystighet og en selvironi den trenger.

Jeg tar meg i å ønske mer av slike beretninger som den kjempende og forløsende natten på hytta. Overgangen til skuffelsen over det forretningsmessige brevet fra forlaget blir stor (romanen blir antatt, men forlaget sier ikke et ord om hva de likte, forteller hun), men kunne hatt enda større effekt og problematisert et vesentlig og sårt emne for alle skrivende mennesker – det er ikke alle som ser hva det koster – om hun hadde dvelt mer ved tilblivelsesprosessen til den tabunedbrytende romanen. 

Som kunstnerroman bærer Disse øyeblikk i seg en forsiktighet som minner om hovedpersonens emosjonelle sjenanse: Jeg kunne ønsket meg flere innblikk i kunstneriske kvaler og erkjennelsesprosesser. Mer om de litterære duellene i forfatterens sinn, mindre om forfyllede kolleger hun tar seg moderlig av. Det er bare dikterkollega Sara som får komme til orde litterært: «Stol på urbildene!» sier hun. «Gå på. (…) Begynn der det brenner.» Og Wassmo stoler på urbildene, drømmene spesielt, denne «livets arkivar» som hun kaller dem. Drømmebildene gir leseren innsikt i ledemotiver som knytter liv og verk intuitivt sammen, som maner frem kraftfulle bilder der tausheten rår. «I drømmen er utryggheten det andre mennesket. Skikkelsen som snur seg og går. Det forårsaker denne tomheten. (…) Den forlatte er sin egen tomhet.» Her ser vi en bevegelse strekke seg gjennom et forfatterskap: «Like før hun våkner plukker hun opp en flat stein og kaster den utover vannet. Ikke for å ramme noe, bare for å gjøre en bevegelse utover seg selv.»