Litteraturen som veier til innsikt i livsvilkår vi mennesker deler, som oppdagelsen av et fellesskap og en tilhørighet, utgjør et grunnanliggende i Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag – Om fellesskap i litteraturen. Gjennom tolv essays ønsker hun å løfte frem forfattere som formidler en tro på mennesket, «tro på hva vi kan få til i fellesskap». For det er i «møte med andre menneskers liv, i erfaringen av hvor forskjellig tilværelsen ser ut for hvert enkelt menneske» at vi kommer til «en dypere forståelse av vår egen», som hun sier innledninsgvis, der hun også refererer Schillers Om menneskets estetiske oppdragelse: Det er i det frie spillet mellom fornuft og sanselighet at mennesket kan overskride sin ufrihet og fremmedgjorthet, og denne foreningen finner sted i vårt møte med kunsten og litteraturen; når vi i dette møtet erfarer «oss selv som hele, blir vi også», ifølge Schiller, «oppdratt til å se og anerkjenne andre som hele, enestående mennesker».
Det er gode og oppløftende lesninger Kaja Schjerven Mollerin gir oss, med en god formidlers evne til å hente frem de spesifikke singulære trekk ved forfatterskapene hun kommenterer og samtidig understreke deres allmenngyldige appell.
«Hvorfor leser vi diktere i lys av hverandre?» spør hun i essayet «Se etter meg», viet Walt Whitman, Woody Guthrie og Bob Dylan. «Litteraturen selv, naturligvis, de fleste tekster viser på en eller annen måte til andre tekster», svarer hun, og trekker frem menneskets dype lengsel etter sammenheng, etter en verden hvor alt har og forteller en historie. «Se etter meg under skosålene dine» siterer hun fra Whitmans dikt «Song of Myself», og trekker fine linjer mellom de tre poetenes demokratiske visjoner, samtidig som hun stiller spørsmål ved resepsjonen.
Essayet «En for alle. Alle for en» utgjør en hyllest til George Orwells samfunnsengasjement. Her eksemplifiserer hun hvordan hans engasjement reflekteres i en demokratiserende språkvisjon, slik den uttrykkes i hans satiriske essay «Politics and the English language»: «Problemet med et abstrakt og innforstått språk er ikke bare at det er unnvikende og uforpliktende», kommenterer hun, «det er også villedende, forførende.» Senere i samlingen karakteriserer hun Arundhati Roy som vår tids Orwell med tanke på språksynet de begge står for.
Sterkt er også engasjementet i skildringen av Toni Morrisons forfatterskap, hvor begrepet tilhørighet knyttes til noe dypt tragisk, historisk, samtidig. Slik resymerer hun Morrisons karakterer, i det hun løfter frem det allmenngyldige i deres erfaringer: «Morrison skriver om mennesker som er frarøvet røttene sine, og som ofte ikke kjenner sin egen historie, de lever i en verden hvor de blir utstøtt og ydmyket, hvor de ikke selv får bestemme hvem de er, og hva de kan være. De legger ut på reiser. Reisene går på kryss og tvers av USA. De er på leting, på leting etter nye steder å leve livet på, på leting etter hvor de kommer fra, på leting etter et sted i seg selv, et sted som er trygt nok, fritt nok, til at de kan si: Dette er meg. Sånn er jeg. Jeg vet hva som bor og ikke bor i meg. De er på leting etter veien hjem.»
Sjarmerende er måten Schjerven Mollerin knytter lesningen av Christas Wolfs Englenes by opp mot Freuds teorier om «dekkerindringer», der erindringen blir en form for kompromis, et minne som dekker til en annen erfaring: Hovedpersonen reiser til USA for oppspore brevvennen til en gammel venninne, og går rundt med brevene i en rød mappe, og under denne mappen, ligger en annen, grønn mappe, Stasi-mappen, og for hver gang den røde mappen åpnes blir det tydelig hvordan den grønne mappen holdes lukket.
Mot slutten av essaysamlingen, i en tekst om sangeren Lucinda Williams, siteres den amerikanske forfatteren Gertrude Steins ord om tilhørighet. «Røtter er frihet», sier hun, «frihet til å kunne reise et sted og samtidig ha et annet med seg, frihet til å kunne være borte og samtidig vite hva hjemme er.»
Det er gode og oppløftende lesninger Kaja Schjerven Mollerin gir oss, med en god formidlers evne til å hente frem de spesifikke singulære trekk ved forfatterskapene hun kommenterer og samtidig understreke deres allmenngyldige appell. «Hvorfor leser vi diktere i lys av hverandre?» spør hun i essayet «Se etter meg», viet Walt Whitman, Woody Guthrie og Bob Dylan. «Litteraturen selv, naturligvis, de fleste tekster viser på en eller annen måte til andre tekster», svarer hun, og trekker frem menneskets dype lengsel etter sammenheng, etter en verden hvor alt har og forteller en historie. «Se etter meg under skosålene dine» siterer hun fra Whitmans dikt «Song of Myself», og trekker fine linjer mellom de tre poetenes demokratiske visjoner, samtidig som hun stiller spørsmål ved resepsjonen.
Essayet «En for alle. Alle for en» utgjør en hyllest til George Orwells samfunnsengasjement. Her eksemplifiserer hun hvordan hans engasjement reflekteres i en demokratiserende språkvisjon, slik den uttrykkes i hans satiriske essay «Politics and the English language»: «Problemet med et abstrakt og innforstått språk er ikke bare at det er unnvikende og uforpliktende», kommenterer hun, «det er også villedende, forførende.» Senere i samlingen karakteriserer hun Arundhati Roy som vår tids Orwell med tanke på språksynet de begge står for.
Gode lesninger av Herta Müllers forfatterskap finner vi i kapittelet «Hjem til menneskene». Spesielt fint trekker Schjerven Mollerin paralleller mellom Herta Müllers grunnleggende mistenksomhet overfor språket og karakterenes tilværelse i et overvåkningssamfunn, hvor mennesket selv ikke bestemmer hvor grensene mellom det private og det offentlige går. Hun siterer fra foredraget «Alltid den samme snøen»: «Først når man dikter opp noe, oppstår overraskelsen, og det viser om og om igjen at først den oppdiktede overraskelsen bringer setningen nærmere virkeligheten.» For å unnslippe diktaturets språk tyr Müller til nyord, små vakre ord som «snøsvik», «øyenhunger» «pustegynge», «epletåke», som rommer lange, komplekse historier, Schjerven Mollerin eksemplifiserer ett av dem, snøsvik, som Herta Müller knytter til sin mors dramatiske historie, det er betagende lesning.
Sterkt er også engasjementet i skildringen av Toni Morrisons forfatterskap, hvor begrepet tilhørighet knyttes til noe dypt tragisk, historisk, samtidig. Slik resymerer hun Morrisons karakterer, i det hun løfter frem det allmenngyldige i deres erfaringer: «Morrison skriver om mennesker som er frarøvet røttene sine, og som ofte ikke kjenner sin egen historie, de lever i en verden hvor de blir utstøtt og ydmyket, hvor de ikke selv får bestemme hvem de er, og hva de kan være. De legger ut på reiser. Reisene går på kryss og tvers av USA. De er på leting, på leting etter nye steder å leve livet på, på leting etter hvor de kommer fra, på leting etter et sted i seg selv, et sted som er trygt nok, fritt nok, til at de kan si: Dette er meg. Sånn er jeg. Jeg vet hva som bor og ikke bor i meg. De er på leting etter veien hjem.»
Spesielt godt likte jeg lesningen av Nobelprisvinner Alice Munros novelle «Friend of my youth». Den er nysgjerrighetstriggende idet den illustrerer perspektivskifter som oppstår gjennom lesningen. Sitatene løfter frem en livsnær og forsonende skrift, og eksemplene på Munros åpningssetninger som så enkelt åpner veien for muligheter for «en fortelling som kan romme hva som helst» er god formidling.
Sjarmerende er måten Schjerven Mollerin knytter lesningen av Christas Wolfs Englenes by opp mot Freuds teorier om «dekkerindringer», der erindringen blir en form for kompromis, et minne som dekker til en annen erfaring: Hovedpersonen reiser til USA for oppspore brevvennen til en gammel venninne, og går rundt med brevene i en rød mappe, og under denne mappen, ligger en annen, grønn mappe, Stasi-mappen, og for hver gang den røde mappen åpnes blir det tydelig hvordan den grønne mappen holdes lukket.
Mot slutten av essaysamlingen, i en tekst om sangeren Lucinda Williams, siteres den amerikanske forfatteren Gertrude Steins ord om tilhørighet. «Røtter er frihet», sier hun, «frihet til å kunne reise et sted og samtidig ha et annet med seg, frihet til å kunne være borte og samtidig vite hva hjemme er.»
«Å være individ er å være alene om sitt innerste», kommenterer Kaja Schjerven Mollerin avslutningvis, en vanskelig men avgjørende innsikt. «Jo dypere hun ser inn i seg selv, desto mer av verdenen oppdager hun», sier hun om hovedpersonen i Munros novelle, og vender på den måten tilbake til innledningens postulat og utgangspunkt; for litteraturen gjør oss «oppmerksomme på de livsvilkårene vi som mennesker deler, den lar oss se hvordan tilværelsene våre griper inn i hverandre, og på hvilken måte en felles verden er vevd inn i hver og en av oss.» Der, i den litterære tilegnelsen av denne innsikten, gjennom lesning eller skrift, ligger tilhørighetstanken Schjerven Mollerins bok viser veier til å utforske.
