Vakkert og hjerteskjærende om taushetens konsekvenser; Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm

Merethe Lindstrøms siste roman begynner dramatisk: En dag på sekstitallet opplever en mor at et av barna hennes plutselig forsvinner. Litt senere viser det seg at barnet ikke har forsvunnet, men bare forvillet seg ut i hagen, og moren finner henne sittende på en trestamme. En fremmed som moren slapp inn har lokket henne med seg ut i hagen før han forsvant. Denne scenen skal gjenta seg senere i romanen: Mange år har gått, barna er voksne, og nå er det ektemannen, med begynnende demens, som forsvinner. Etter intens leting finner hovedpersonen ham igjen, sittende på den samme trestammen som ikke har blitt fjernet på alle disse årene.
Den dramatiske inngangen varsler en thrilleraktig stemning, hvor uhyggen ligger i det som ikke blir sagt, det som gjettes som et traume. Dramaturgien er upåklagelig, komposisjonen er forbilledlig, det skapes et slags mysterium rundt dette noe som forties, og trådene nøstes mot slutten, mysteriet løses, det antydes en slags forsoning med fortiden, men bare antydes…
Her er svært vakre overganger mellom ørsmå fornemmelser og assosiasjonene de fremskaper, som åpner for fortellingen gjennom tilbakeblikk; slik får vi små glimt inn i hovedpersonenes fortid.
Merethe Lindstrøm eksellerer i elegante overganger mellom konkrete betraktninger og grunnleggende, eksistensielle spørsmål. Noen ganger bruker hun en enkel definisjon som kapittelinnledning:
”Det kalles hukommelsesspor i hjernen. Jeg leste det er sted. Når et minne først er der, når det har gått lang nok tid, og det er blitt framkalt mange nok ganger, kan de synaptiske endringene bli permanente (…) Simon var opptatt av kofferten. I årene han lette etter fetteren og tanten, prøvde å finne sporene etter dem, vendte han stadig tilbake til dette med kofferten, tantens koffert som han husket fra leiligheten før de måtte dra til skjulestedet. (...) Han hadde sett den selv (....) Han kan ikke huske fetterens ansikt, men kofferten husker han tydelig.” (s. 195). Så følger Simons tanker og fantaseringer rundt kofferten til tanten, dens rolle i fetterens forsvinning under krigen, det er svært vakkert…
Fortielsens konsekvenser utgjør selve dramaet i romanen. Morens ønske om å skjerme barna fra fortidens vonde opplevelser skal vise seg å slå tilbake på henne selv. Når barna fratas innsikt i livets dybde og kontraster, fratas de også muligheten til å vise forståelse og medmenneskelighet. De blir til monstre som på puerilt vis straffer foreldrene for at de ikke vil fortelle dem hvorfor de sa opp den hyggelige vaskehjelpen som alle likte, ved å utebli fra det som kan se ut til å bli foreldrenes siste bryllupsdag hjemme, en hjerteskjærende scene. Like hjerteskjærende er ektemannens siste fortvilte forsøk på å dele med døtrene sitt traume fra fortiden. Til slutt gir han opp, etter dette blir han taus, og etter hvert tatt hånd om av et dagsenter. Slik kan det se ut som om det er fortielsen som har ledet ham inn i taushet og demens.
Hvor kommer denne tausheten og fortielsen fra? Fra hovedpersonens ungdomssynd, som frarøvet henne en følelsesmessig spontanitet? Er det dette traumet, dette fraværet, hun ønsker å gjøre opp med når hun snakker med en prest, uten av denne dialogen forblir noe annet enn et forsøk? Taushetens konsekvenser fremstår som grufulle; ved å fornekte andre innsikt i egen identitet, alle fasetter av den, alle livets kontraster, avhumaniseres mennesket.
Det assosiative språket blir stående som det seende subjekt i denne teksten. Det knytter mennesket til erindring, det restaurerer traumene som førte til tausheten, ved å muliggjøre en fremmaning av glemte scener og symbolmettede objekter. Slik gjenskaper språket det tapte.

Se bokgrammets intervju med Merethe Lindstrøm her i Det som aldri ble sagt

Veien til mannens hjerte

I mangel av en kjærlighetsroman å anmelde, skriver jeg i dag, på Valentinsdagen, om veien til mannens hjerte, gjennom noen ømme refleksjoner omkring Don Drapers omskiftelige kjærlighetsliv.

Don Draper, hovedpersonen i serien Mad Men, fremstår som selve inkarnasjonen av den amerikanske drømmen: Han vokser opp nesten foreldreløs, ved en tilfeldighet får han en ny identitet under en krigsepisode i Korea, og med denne nye muligheten skaper han seg et nytt og suksessfylt liv som forretningsmann og reklamemann. Vi følger ham i spenning gjennom kjærlighetens opp- og nedturer; ja, allerede i første episode av Mad Men blir vi presentert for en ung mann med et broket kjærlighetsliv, alltid søkende, frustrert, men målbevisst, flyr han fra blomst til blomst, tenker vi i første episode, inntil avslutningsscenen kommer, som alltid avslørende og overraskende, og viser oss sjarmøren hjemme, i det han kysser sine to barn godnatt. Familiefaren Don Draper stormer hjertene til de fleste kvinner som kommer i hans vei, hans spennende karriere som "ad man" krydres av suksessfulle kvinneerobringer. Uforglemmelig er den lille scenen med forretningskvinnen Rachel fra sesong 1, der han forteller at kjærligheten ble oppfunnet av menn som ham for å selge nylonstrømper (se her).

Etter tre sesonger avsluttes et ekteskap som hele tiden har hanglet, og Don Draper står fri til å kaste seg inn i nye, mer eller mindre forpliktende, erobringer. Men etter noen episoder aner vi et ønske om å falle til ro, ikke minst for barnas skyld, for det er tydelig at de, og spesielt jenta, har det vondt hos den kalde og strenge moren, Betty Draper, noe som selvsagt tærer på Don, oppvokst foredreløs som har er, og med en stefar som "banket vettet ut ham" (slik forklarer han seg når  hans kone kritiserer at han ikke straffer barna fysisk). Vi venter i spenning: "Hvem vil han velge?", tenker vi, sammen med alle sekretærene der ute, og testen skal til slutt stå mellom to. Den vakre, sukssesfulle forretningskvinnen Faye Miller og den vakre sekretæren Megan Calvet (som helt tilfeldig får en flørt med han på kontoret en ettermiddag, og som helt tilfeldig blir med ham på en forretningsreise for å passe barna). Testen er enkel. Plasser den frustrerte datteren sammen med testkvinnen noen korte øyeblikk, mens Don Draper er opptatt med å løse kriser og skape businessrelasjoner. Forretningskvinnen, strategen Faye Miller, som i et øyeblikk av ærlighet, et ærlig og tydelig frampek for oss, har antydet for Don Draper at hun ikke har noe sterkt ønske om å få barn, mislykkes totalt og datteren kommer enda mer frustrert fra dette møtet, mens den unge, vakre sekretæren evner med smidighet og varme og få den frustrerte datteren i tale. Under en forretningsreise, hvor hun blir med for å passe barna, blir hun, i en scene hvor hun synger aftensanger for barna, avslørt som den virkelige Maria von Trapp (Sound of music) som hun er.
Tilbake på kontoret forteller Don Draper til alles store sjokk, og den lysende intelligente karrierekvinnen Peggys (Don Drapers feminine forlengelse?) spesielt, at han skal gifte seg med sekretæren Megan. Peggy brister i latter. Det er som om hun spør seg selv: Er det virkelig så enkelt?
Er det så enkelt? Vil sesong fem av Mad Men gi oss svar på dette? Vi venter i spenning…

Intenst bevegelig nærfokus: Det dyrebare av Linn Ullmann

Det slår meg at en bevegelig fravendthet kjennetegner personene på forsideillustrasjonene til Linn Ullmanns romaner: personene snur seg bort fra betrakteren eller kameraet. Men det er en pirrende fravendthet, som trigger betrakterens blikk og nysgjerrighet, som om personene er innfanget i flukt, og leseren inviteres til å følge dem i flukten.
Denne bevegelsen – mot  noe, bort fra noe – kjennetegner Ullmanns siste roman: Det dyrebare. Perspektivskiftene er så mange, raske og intense (det fokuseres inn og ut, korte og lange passasjer, små og store glimt inn i de forskjellige karakterenes tanker og liv), at det skaper et virvlende narrativt driv og en stigende, sitrende nysgjerrighet hos leseren.
Vi presenteres glimtvis for en familie, Jon Dreyers, som det kunne være fristede å karakterisere med moteadjektivet dysfunksjonell; men det er en helt vanlig familie det handler om, med hemmeligheter og gjemte traumer som gradvis avdekkes, i forskjellige porsjoner og fra forskjellige kanter. Perspektivskiftene stadfester og nyanserer de første innblikk leseren får, skaper signifikante, intrigante forskyvninger i et bilde. Det veksles mellom kort skisserte oversiktsbilder og intense nærbilder på en måte som bidrar til både innsikt og innlevelse i allmennmennskelige forhold.

Og nærbildene lokker frem empatien. Vi føler med kvinnen, Siri Dreyer- Brodal, en foretaksom reastaurantinnehaver med traumatisk barndom, hvis minner fremlokkes av nye begivenheter i familien, forholdet til den alkoholiserte, selvsentrerte gamle moren, Jenny Brodal, forholdet til datteren, den uregjerlige Alma, og ikke minst den nye barnepiken på 19, Mille, som irriterer henne og tiltrekker seg ektemannens blikk, og som forsvinner sportløst under feriringen av Jennys Brodals 75-årsdag. Vi føler med mannen, Jon Dreyer, en forfatter med skrivesperre og et miserabelt sexliv (noe årsaksforhold antydes dog ikke), som er forvist fra ektesengen fordi datteren ikke kan sove på eget rom om natten, og hvis seksuelle sidesprang er så mistrøstig mislykkede at selv hans kone, med litt velvilje, ville ha syntes synd på ham om hun hadde fått innblikk i detaljene. De er så vakkert skildret i en scene hvor de ligger og prater tilforlatelig sammen før de sovner,  hvor en gripende gjensidig omsorg kommer til syne, at man fristes til å hviske dem velmenende råd: Hvis du bare kunne stanset opp og sett din ektefelles behov (for nærhet, sex, stabilitet og fokus), så hadde dere blitt den idyllen dere har potensialet til. Men jeg overlater slikt til de fagkompetente, og nøyer meg med å konstatere at kjærlighetens og begjærets avsporinger i hverdagens misforståelser, utfordringer  og hektiske jag er fortryllende skildret, og vakkert og levende knyttet opp mot de store dramaer, slik at sammenhengen, mellom hverdagens utfordringer (fraværet av  nærhet og evnen til å se et menneskes behov), og de store tragedier (svik, omsorgssvikt, fatal feighet og drap) kommer leseren tilforlatelig i møte.

Trådene samles til slutt, uten noen klar form for løsning. Det avsluttende øyeblikk har spirer av forsoning i seg, men det er uklart om det ligger forsoning eller forstillelse eller om forsoningen kanskje innebærer en nødvendig forstillelse, i dette siste øyeblikket som fanges inn. Livet går videre, noe har blitt synlig, andre ting forblir tilslørt, vi er blitt virvlet inn i en families bevegelser gjennom 390 nesten thrilleraktig spennende sider.