"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

tirsdag 31. mars 2015

Elegant om forelskelse og selvsuggesjon – Rettsstridig forføyning, en roman om kjærlighet av Lena Andersson


«Ester Nilsson het et menneske. Hun var lyriker og essayist med åtte tettskrevne pamfletter bak seg da hun var trettien. Egenrådige ifølge noen, morsomme i ifølge andre, de fleste hadde ikke hørt navnet hennes.»

Mye blir sagt om Lena Anderssons protagonist i de innledende setningene av romanen med den paradoksale tittelen Rettsstridig forføyning, en roman om kjærlighet : Egenrådig er hun ganske sikkert, morsom er hun også, men først og fremst et menneske, et menneske hvis unike kjærlighetshistorie er smertefullt gjenkjennelig for andre. Denne erkjennelsen speiles et stykke ute i romanen, når Ester i kjærlighetssorg finner trøst i å lese brevvekslingen mellom Majakovskij og Lili Brik: «alle svek og ble sveket på samme måte, og alle tenkte at ingen hadde elsket slik før». Analytisk skarpsyn preger blikket på protagonisten Ester Nilson, ironi og overbærenhet doseres jevnt slik at historien blir akkurat så morsom og gjenkjennelig at leseren bærer over med Esters stahet og besettende villfarelse. For det er en nådeløs sannhetssøkende kvinne vi presenteres for: «Med knusende presisjon fornemmet hun virkeligheten  inne fra sin bevissthet og levde etter den ambisjon at verden var slik hun opplevde den. Eller rettere sagt at menneskene var skapt slik at de erfarte verden slik den var, hvis de bare var oppmerksomme og ikke løy for seg selv.»

Etter endt lesning av romanen blir både denne innledningen og tittelen stående som karakteristisk for Ester moralsyn. Hennes idealer preges av krav om skarpsyn og sannhet. En slik protagonist vil naturligvis, tradisjonen tro, bli offer for løgn og rammet av total blindhet. Den blindende forelskelsen kommer den dag hun skal presentere et foredrag om kunstneren Hugo Rask: Ikke før har hun skrevet det ferdig, er hun himmelstormende forelsket; når han ser på henne, er hun fortapt. Fra da av tolkes alle gester og ord som kommer fra den elskede gjennom håpets prisme: «Kan håpet skaffe seg oksygen, gjør det det. Oksygenet finnes i et feilrettet adjektiv, et forfløyent adverb, en kompensatorisk gest av medfølelse, en kroppslig bevegelse, et smil, glansen i et øye.» 

Det er refleksjonene rundt forelskelsens mekanismer og håpets krampaktige fortokningsstrategier som gjør denne romanen interessant. Det er det som løfter en historie som i utgangspunktet er både spinkel og banal til noe universelt, og det med ironiens og komikkens fortegn. For det er noe underlig tragikomisk ved denne protagonisten som analyserer så skarpt andres hyklerske holdninger og de avmektiges makt, men som samtidig er totalt blind for at hun selv utfører de i hennes øyne moralsk forkastelige handlinger Hugo Rask utsetter henne for når hun bryter med og gjenopptar kontakten med kjæresten Per. Hun krever at alle mennesker skal stå til ansvar for egne handlinger, men alle hennes gester forklares som motivert av Hugos handlinger og de emosjonelle reaksjoner de avstedkommer i henne. Det er som om verden er snevret inn til et lite liv i emosjonelt fangenskap siden hun møtte Hugos blikk.

Eller kanskje var forelskelsen der allerede før hun fikk Hugos blikk på seg: «For hver dag hun skrev på foredraget, vokste følelsen av slektskap med objektet. Følelsen gikk fra respekt søndag til ærefrykt tirsdag, og henimot torsdag en verkende lengsel, på fredagen et tungt savn. Det viste seg at et menneske kan savne en det aldri har møtt annet enn i fantasien.» Jeg undres over kraften i denne forelskelsen, når Hugo Rask stadig avslører karaktertrekk som svekker hans sjarm: Han er ikke lite narsissistisk, han er løgnaktig, han er eldre enn henne. Kanskje er det dette som gjør forelskelsen så sterk: at den er så totalt selvskapt. Når Ester i kraft av egen lesning kan skape en følelse av slektskap, og gjennom skrivingen utkrystallisere et savn, er det ikke underlig at hun i møte og i samtale med Hugo, klarer å overbevise seg selv om at de to er skapt for hverandre. Og at denne vissheten ligger der også i ham, dypt inne, og at det bare er diverse hindringer – som hun selv fantaserer frem – som gjør at han nøler med å storme henne i møte.  («Ester forsøkte å tenke at langsomheten betydde at det var vakkert. Alt som er viktig, tar tid, tenkte hun.») Hun skriver så å si frem deres egen kjærlighetshistorie, og tviholder på at den er den eneste rette versjonen, uavhengig av hva han måtte si og foreta seg. Romanen er i så måte en metikuløs studie i selvsuggesjon.

Om man skulle ta i bruk et like strengt analytisk blikk på protagonisten som det Ester møter verden og Hugo med, kunne det være fristende å kommentere et eksempel på hennes amorøse blindhet: Hun kritiserer Hugo for narsissisme, men tolker selv alle hans gester og ord som subtile beskjeder til henne, knyttet til deres antatt felles forelskelse. Det ligger en egen form for narsissisme i denne blinde staheten.

Rettstridig forføyning er unektelig en roman om narsissisme, om en forelskelse som har narsissismen som omdreiningspunkt, om et par som forholder seg til hverandre i komplementære bevegelser («Ingen av dem var særlig interessert i henne, men begge var interessert i ham»); hans narsissisme er knyttet til ham selv, hennes først til ham, så til selve parets eksistensbegrunnelse.  Anderssons studie i denne underlige relasjonsleken, i forelskelsens besettende blindhet minner mye om Ørstaviks nest siste roman, Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux.  Her tøyes også håpet langt utover det leseren synes er rimelig, men Ørstavik antyder, i motsetning til Andersson, en «livsmønster-forklaring» for leseren: Det er barndommens opplevelse av forlatthet som forsterker behovet for å fastholde.

De mannlige antagonistene i de to nevnte romanene har en god del likheter som typekategoriserer dem: Mens Johannes i Ørstaviks roman fremstår som en seksuell narsissist, blir Hugo presentert som en narsissistisk kunstner. Hvordan disse mennenes livsregler kolliderer med pardrømmens idealer skildres virkelighetsnært og levende, og de sosiale typene antagonistene utgjør, er en studie verdt. Leken de holder ved like er det i hvert fall fristende å prøve å karakterisere. Hugo, og kanskje i enda større grad Johannes i Ørstaviks roman, minner om det psykolog Sissel Gran betegner som en «hekter» i boken Hekta på et håp om kjærlighet: han som aldri binder seg, men holder hennes håp kontinuerlig i live. (Mer om hvordan Gran knytter denne relasjonsleken til adferdspsykologiens begrep periodisk forsterkning i utdraget her). Denne emosjonelt utmattende og frihetsberøvende leken minner igjen om det psykoanalytikeren Eric Berne på 60-tallet betegnet som den frigides lek i boken Games people play; mens Berne beskrev en seksuell lek hvor kvinnen stadig fikk bekreftet seg selv som ren ved å provosere frem mannens «skitne» begjær, kan vi i Sissel Grans hekter-figur se en mann som spiller den emosjonelt frigides lek, som bekrefter sin emosjonelle frihet gjennom å fremprovosere den andres avhengighet. Mens den seksuelt frigide hvisker «ikke i kveld, men kanskje i morgen», gjentar den emosjonelt frigide: «ikke nå (gi meg tid, jeg trenger tid) men kanskje til våren.» Hele Esters håp ligger i dette «kanskje ... » som Hugo aldri selv har uttalt, men som hun stadig synes å høre bak hans gester og ord.

Protagonistens analytiske skarpsyn speiles i skriften; den er blottleggende, analytisk og serverer slagferdige sannheter som treffer, som skaper gjenkjennelse, og som samtidig illustrerer protagonistens lek med eget sinn. For om noen av disse sannhetene kan virke universelle, er mange av dem kontekstbestemte, underlagt øyeblikket de erfares i, slik som denne: «- Jeg tror at grunnproblemet er at andres handlinger tolker vi behavioristisk, utenfra og objektivt. Våre egne tolker vi fenomenologisk, inne fra bevisstheten. Det er menneskets dilemma. Og på grunn av det har vi alle en slik vidtgående forståelse for våre egne handlinger, og så liten for andre.» Når generaliserende ord som «vi» og «menneskets dilemma» knyttes til Esters umiddelbare fortolkning, illustrerer og speiler det godt denne protagonistens utfordring: et blikk som hele tiden vil inkludere seg selv og fokusere sitt eget drama som midtpunkt.

Rettstridg forføyning beskriver forelskelsens selvsuggererende mekanismer med troverdighet og elegant skarpsyn, et skarpsyn som delvis er formidlet gjennom protagonisten selv. Det skaper en fornemmelse av utsatthet,  av menneskelig tilkortkommenhet, det blottlegger en form for ensomhet. Dette kommer spesielt til syne i passasjer som skildrer protagonistens standhaftige sannhetstro; for det finnes også en skånsomhet i løgnen, minner fortelleren om: «hun tenkte ikke at man kan lyve av respekt, feilvurdert men humanitær, og at man av redsel for andres kvaler og krevende avhengighet  kan si en masse ting man ikke mener, for å være snill, for å skåne et plaget menneske for den brutale innsikten om hvordan det blir bedømt, og for hvor selvsagt man ikke vil ha den andre innpå seg på den måten vedkommende vil.» Kanskje er det denne innsikten i den insisterende utsattheten den forelskede egenhendig plasserer seg selv i, som gjør denne romanen så medrivende. For det er ikke bare med sannferdighetssøkende driv den skildrer protagonistens inderlige omfavnelse av egne livsløgner. Dens skarpsynte analyse av protagonistens villfarelser kunne ikke ha holdt på meg som leser gjennom hele prosjektet om den ikke hadde funnet sin forlengelse i et empatisk blikk på protagonisten, et inkluderende blikk som gjør det mulige for leseren å oppleve øyeblikk av gjenkjennelse i møte med protagonistens villfarne kjærlighetsprosjekt.  Derfor er det én passasje som berører meg mer enn andre i denne romanen. Det er øyeblikket der Ester oppglødd forteller venninnekoret, som jevnlig har punktert Esters selvsuggerende diskurs med kritiske innvendinger, og slik nærmest inntar en målbærerrolle for den fortørnede leser, om trøsten hun finner i å lese om den ulykkelige kjærligheten mellom Majakovskij og Lili Brik. Venninnekoret svarer med å mistenke henne for å betrakte sin egen kjærlighetshistorie som mer edel enn andres på grunn av denne referansen hun befester sin egen erfaring i. Med dette empatiske sukket imøtekommer forfatteren alle lesere som søker på denne måten å finne i andres historie gjenklang av sin egen, for å befeste historiens eksistensrett, for å finne lindring for livets små og store feiltrinn i den intense beretningen om andres villfarne kjærlighet.