"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

tirsdag 27. oktober 2015

Å mette et savn – Bare et menneske av Kristine Næss


Å lese virkelig god litteratur er som å oppdage og mette et savn samtidig. Idet jeg finner det jeg savner, oppdager jeg hva jeg savnet. Ungdommens oppdagelser følges ofte av denne henrykkede tanken: Tenk at dette vidunderlige finnes, nå ser jeg hvordan jeg har savnet det! I voksen alder er det ofte snakk om å gjenfinne et underliggende savn, og funnet fremkaller minner om tidligere funn. Å lese Kristine Næss' siste roman, Bare et menneske, er en slik opplevelse: Det er å erfare, til nytelse og henrykkelse, at det jeg gikk rundt og savnet, finnes.

Hva består så dette funnet i? Den sanselige refleksjonen over mennesket i verden først og fremst. Næss’ roman minner om at det å skrive sanselig ikke betyr å skru av intellektet. Hun lar verden gjenoppstå i all sin duggfriske klarhet, med enkle grep, og det favner og griper nettopp fordi denne sanselige verdenen får hvile seg i protagonistens refleksjon, som er søkende, nølende, som et minne man forsøker å fange.

Tidligere funn lesningen av Næss får meg til å gjenerindre er for eksempel Liv Køltzows Verden forsvinner, refleksjonsbevegelsens gestaltning av protagonistens verden så nydelig smidd inn i en syntaks som puster livet, protagonistens og mitt. Den får meg også til å gjenerindre Marguerite Duras Emily L., den magiske, glassklare fremmaningen av et landskap som inkarnerer nerven som slår i et menneskes historie; savnet etter å beskrive det tapte som ennå lever. Hos Duras er det et eksotisk kystlandskap, hos Kristine Næss en norsk sommerhage.

«Barndomsminnene mine er like tydelige som tingene jeg sanser rundt meg: treverket i kjøkkenbordet, pennen, papiret, den gule gerberaen i grønn glassvase, koppen med lunken te, de mørke skyggene av trærne utenfor vinduene, det blåser.» 

I den sansemettede skildringen av barnets undrende blikk på verden, fremmaner Næss en poetikk som skjuler grunnleggende menneskekunnskap: «Vi måtte flytte. Jeg husker ikke hvorfor, men jeg husker skiftende leiligheter, oppganger, plener og tørkestativene mellom blokkene, med våte laken det var deilig å legge ansiktet inntil. En morgen kom jeg inn på et kjøkken og la merke til blinkingen i knivene ved siden av frokostasjettene. Blinkingen interesserte meg mer enn savnet etter huset og de glade voksne. Slik er barn. De utnytter enhver ensomhet til å leke med seg selv, og i den leken bor en omskapt verden.»  

I Bare et menneske skildres en hovedperson med en sterk forestillingsevne på en måte som er både nervepirrende og fascinerende. Når hovedpersonen Bea Britt får høre om den forsvunne nabojenta og forestiller seg hvordan den mystiske mannen med caps hun har observert i det siste har stått og ventet på jenta i skogen, sås mistanker i leserens sinn som blir liggende som en ubehagelig gjenklang langt utover i romanen. Er fortellerstemmen til å stole på? Vi får bare så vidt tenkt tanken, før vi introduseres for et nytt perspektiv, Bea Britts farmor. 

Historien favner vidt. Den kvinnelige forfatteren, Bea Britt, bor alene og tilbaketrukket fra verden i en villa på Slemdal som har gått i arv og som en dag kommer i medias og politiets søkelys da en tolv år gammel jenta forsvinner fra sitt hjem i nærmiljøet. Bea Britt forholder seg rolig tilbaketrukket til dramaet i en periode; når noen menn dukker opp og begynner å lete i hagen hennes, tør hun ikke spørre hvem de leter etter, av frykt for å oppfattes som nysgjerrig: «Sensasjonslyst. Sånt hevet jeg meg over. Dermed gikk jeg glipp av mye, det hadde jeg gjort hele mitt liv.» Krimplotet i romanen bidrar til å skildre hovedpersonens ambivalente forhold til omverdenen, hennes behov for tilbaketrekning og kommunikasjonsskepsis. Det blir ikke enkelt når politiet finner skolesekken til den forsvunne jenta i Bea Britts hage, samtidig som den mystiske og truende mannen med caps begynner å dukke opp på eiendommen hennes. Samtidig flettes dramaet Bea Britt befinner seg i sammen med fortidens, med villaen som omdreiningspunkt. Vi vender tilbake til farmorens liv i villaen på førtitallet, og får innblikk i et vanskelig ekteskap og en kvinneskjebne preget av psykisk utstabilitet. Næss’ geniale grep i kapitlene om farmoren, Cecilie, er at hun bruker datidens språk for å skildre datidens menneskesyn og ikke minst sykdomssyn. Når hun legger ordet i munnen på Cecilie, eller Cecci, adopterer hun også språket en ung kvinne den gang brukte for å artikulere sitt forhold til verden med: «Nervene mine tåler ikke dette press», skriver hun. Mama, forteller hun, «hadde slik «angst om hjertet», Cessi måtte være snill». Og: «Fru Rachløw har kjøpekjole, sikkert dyr nok, men snittet kler henne inne». Når Cecilies adferd og psyke kommenteres, speiler både språk og holdninger en forgangen tid, det blir «ingen fasong på dine nerver», sukker mannen, og sender henne til psykiateren Dr. Vold. Indirekte skildres en språkløshet eller et unnvikende språk i møte med psykiske lidelser; det manglende språket befester en hjelpeløshet i møte med sykdommen. Det er også en språkløs erfaring som ligger i bakgrunnen for Cecilias «nerver», den finnes skult i barndommen, i forholdet til faren fra den tiden de bodde i USA, men uten språk og begreper for det hendte forblir traumet tilbakevendende skygger i Cecilies sinn. Cecilie makter ikke å forholde seg til sin sønn, som i dag kanskje ville fått diagnosen hyperaktiv, eller ADHD, og sender ham bort. Og slik fortelles historien om psykiatrisk arvesynd, forsiktig, poetisk, med utgangspunkt i et hus og en hage. 

For Bea Britt bærer i seg farmorens mørke og sensibilitet, men i motsetning til farmoren har hun et analytisk og diagnostiserende språk: « … for slik virker depresjonen: Den produserer tanker som presser følelser sammen eller ned eller bort. Dette tenker jeg på egenhånd, for jeg har selvinnsikt. Det gir en dobbel dimensjon til det meste. Dobbel depresjon, dobbel lengsel, og i teorien også en dobbel glede.»  

En tredje stemme, Beate, datteren til Bea Britts venninne, dukker opp og gir innblikk i nok en generasjons forhold til verden, språket og kjærligheten. Gjennom Beates tanker får vi glimt inn i den unge jentas forelskelse i medstudenten Erik: «Elske er det ordet som passer til følelsen. Erik er det motsatte av fremmed. Han er som henne. Eller de er begge like fremmede.» Beates historie står som et motstykke til Ceccis og Bea Britts ulykkelige kjærlighetsliv, eller kanskje fungerer den som en livsbejaende blottgjøring av den skjulte motoren som styrer både Bea Britts og Ceccis lengsel: deres seksuelle fantasier, gjengitt i svært forskjellige og epokefargede språk, deres higen etter møtet med mannen som skal redde dem ut, det universelle behovet for å mette et savn. Når jakten på mannen Bea Britt forelsker seg i faller sammen med jakten på den forsvunne jentas morder, blir historien spennende på flere plan. Vi får nøstet i flere mysterier samtidig; Cessis, sønnens Finns og Bea Britts skjebner står klarere frem, og Bea Britt tvinges ut av resignasjonen. 

Bea Britts historie utvides, nyanseres og blir til en større historie om livsmønster, arvesynd og epokesyn på mennesket gjennom Næss' polyfone fortellergrep. Å bruke et hus og en hage som omdreiningspunkt er et klassisk, men virksomt grep, særlig fordi de sanseutløste refleksjonene til karakterene skaper en opplevd nærhet til det fortalte. I denne nærheten speiles en lengsel etter tilhørighet på tvers av tid og sted som både er protagonistens og leserens. Behovet for å skrive seg inn i en linje, et fellesskap, er allmennmenneskelig,  og barnets utforskning av opphavets historie har både undring, mysterium og søken etter å forstå eget liv i seg. I boken Stridig skriver Næss frem en liten scene som  i så måte fungerer som et ekko til Bare et menneske:  «Hun ser for seg huset til besteforeldrene sine, de røde bøkene i bokhylla, hun ser for seg togkupéen en gang på femtitallet, hendene til et barn som holder i en rød bok, det er morens hender, mens moren var barn, hun ser landskapet rundt sommerhuset og seg selv i gresset, i morens skikkelse, hun ser gardinene gjennomlyst av sol. (…) – alt som har vært der i årene før dette øyeblikket, er inne i henne nå: suger etter tid, etter det som ikke er her lenger.»

Det er flettverket av historier og skjebner som skaper nerve og dramatisk driv i Næss’roman; evnen de ulike historiene har til å kaste lys over, utdype og kontrastere hverandre, slik personenes sansninger hele tiden kaster lys over og utvider de eksistensielle erfaringene som gjengis. Den polyfone fortellerteknikken bidrar til å befeste den menneskelige erfaringen som universell og flerfoldig og slik skape en motvekt til den vonde ensomheten mange av personene opplever. I hverdagens stress og tumulter, slik som på en handletur til IKEA, hender det at mennesker plutselig åpner seg for hverandre og bekrefter en felles menneskelighet: «Når vi var nær ved å stupe gikk vi til kafeen, og det var da det kunne skje, mens vi satt overfor hverandre ved bordet og dekket de mest basale behovene for mat, drikke og hvile. At vi følte, at følelser vellet opp, og det i seg selv fremkalte tårer, det skyldtes det indre trykket, at vi endelig fikk uttrykt oss, plutselig trådte vi fram for hverandre, nesten fullendte, i alle fall overraskende flerdimensjonale.»

Gjennom forflytninger i tid og språkstil evner Næss å skildre hvordan allmennmenneskelige, skjellsettende erfaringer kan sette uutslettelige spor i mennesket og overføres fra generasjon til generasjon, og samtidig hvordan språket, blikket, lyset, sansene består som verktøy som både blottlegger og beskytter mennesket i all sin sårbarhet.